Utvider forståelsen av kunstnerskapet

OSLO
Nasjonalmuseet
Louise Bourgeois. Imaginære samtaler.
Utstillingen står til 6. august

Fransk-amerikanske Louise Bourgeois (1911-2010) er verdenskjent for sine kraftfulle og dypt personlige skulpturer og installasjoner. I den aktuelle utstillingen på Nasjonalmuseet vises imidlertid verk fra hele kunstnerskapet til Bourgeois, fra malerier og trykk fra 1940-tallet – der noe av grunnlaget for hennes kunstneriske vokabular ble lagt – til de mer kjente «cellene» hun laget i sine siste år. Andre kunstnere i utstillingen er Francis Bacon, Pablo Picasso, Alberto Giacometti, Nan Goldin, Roni Horn med flere (se fullstendig liste under teksten). Hovedambisjonen med den utstillingen som fyller hele Lyshallen, er å vise Bourgeois i en større sammenheng.

I tillegg til å lage en klassisk retrospektiv museumsutstilling bestreber Nasjonalmuseet seg i den første omfattende presentasjonen av Louise Bourgeois på over 20 år, å bryte med det gjengse bildet av Bourgeois som det isolerte geniet som utelukkende brukte sitt personlige liv som råmateriale for egen kunstproduksjon. Seniorkurator ved Nasjonalmuseet, Andrea Kroksnes, en av de to kuratorene – den andre er britiske Briony Fer – er klar i sin tale: «Bourgeois var ingen outsider. Hun var heller ikke motivert utelukkende av privatlivet; hun var tvert imot helt hjemme i kunsthistorien og sin samtid». Ved å kaste et blikk på Bourgeois’ biografi ser man at en slik analyse har noe for seg: Bourgeois tok en lang og grundig kunstutdannelse, hun var ekstremt kunnskapsrik når det gjaldt kunst og bilder, var aktivt med på kunstscenen i New York fra og med 1938, deltok i en rekke soloutstillinger og kollektivutstillinger, og var godt oppdatert på kunsten i egen samtid. Hun fikk med seg en rekke toneangivende kunstutstillinger i New York gjennom årene og stilte også selv ut ved kredible gallerier i byen – lenge før gjennombruddsutstillingen på MoMA i 1982. Bourgeois var åpenbart også, slik det går frem av en omfattende kunsthistorisk forskning og kunstkritiske tekster opp gjennom årene, feministisk og politisk orientert.

Imaginære samtaler rommer i alt 100 arbeider av Bourgeois, men også 50 verk av andre betydelige kunstnere som, slik det er formulert i katalogforordet, «på en eller annen måte er i dialog med Bourgeois verk». Ikke alle de arrangerte samtalene er like interessante – flyten i enkelte deler av utstillingen butter faktisk litt på grunn av kronglete sammenstillinger – men hva gjør vel det når hvert enkelt verk i utstillingen er av høy kvalitet og ikke nødvendigvis må relateres til andre verk for å gi mening? I Kroksnes’ katalogtekst Louise Borgeois’ allianser  gir hun til kjenne at hun ikke er så interessert i det hun omtaler som «det klassiske kunsthistoriske tidsfordrivet som går ut på å fastslå hvem som påvirket hvem, hvem som kom først og hvem som “imiterte” hvem». Den aktuelle utstillingen er slik Kroksnes bemerker riktignok kronologisk organisert, men som hun sier blir denne kronologien «også bokstavelig talt slått hull på». Vellykkede eksempler på slike hull i utstillingen finner sted her og der, mellom enkelte saler der det i veggene er plassert åpne montere som kan ses fra begge sider og der tidsavsnitt og kunstnerskap som ikke nødvendigvis har vært i direkte berøring med hverandre settes i kontakt.

Innslusingen av enkelte kunstnere Bourgeois faktisk møtte i sin tid og som hun beundret eller lot seg påvirke av i sitt eget arbeid er gjennomgående dyktig gjort. Sammenføringen av de dramatiske, liksom brente skulpturene til Louise Nevelson og Bourgeois liknende skulpturer i en egen sal er ett eksempel. Koblingen mellom den kroppslige, knudrete skulpturen Suit (1962) av Yayoi Kusama og Louise Bourgeois Unconscious Landscape (1967-68) er et annet. Fra 1960-tallet og fremover endrer Bourgeois’ skulpturer seg: Kroppsdelene og kroppsformene blir mer og mer organiske og hun tar i bruk andre materialer enn før. Kontrasten mellom den pinneliknende Personages-serien i tre (red. se under) til en penisliknende skulptur i gummi som Fillette, er enorm.

Biografien kommer vi ikke utenom
En inngang til det uhyre interessante og modige kunstnerskapet til Louise Bourgeois gis publikum gjennom hennes lysbildeshow, Delvis minne (1983), plassert midt i utstillingen. Her flettes bilder fra familiens fotoalbum sammen med hennes egen stemme. Bourgeois blottstiller et vidt spekter av følelser, herunder følelser de fleste av oss sliter med å vedkjenne oss. Hennes ambivalente forhold til egen far, som hun blottlegger i nevnte lysbildeshow, viser seg, slik jeg oppfatter det, å være en av motorene som driver kunstnerskapet fremover. Det hører forøvrig med til historien at da Bourgeois’ far dør i Paris i 1951 oppsøker hun en psykoanalytiker som hun har hyppige samtaler med 15 år fremover i tid. I denne konteksten fremstår Bourgeois som modig og handlekraftig: Hun går sine problemer i møte.

Etter å ha sett videoen Delvis minne som viser bilder av Bourgeois’ familie, steder hun bodde, tingene familien omga seg med – ikke minst de tunge, vakre tapisseriene – opplevde jeg å komme nærmere noe av råmaterialet som Bourgeois trakk veksel på i egen kunstproduksjon.
Et kunstnerskap lar seg, slik den aktuelle utstillingen understreker, ikke forstå i et vakuum, men det lar seg heller ikke forstå kun i relasjon til eller i dialog med andre kunstnere eller kunstnerens samtid. Louise Bourgeois er et eget univers.