Tanker om tid

Gjennom historien har kunstnere på ulike måter forsøkt å skildre det abstrakte fenomenet som selv forskere og filosofer sliter med å definere: tiden. Kanskje er det nettopp fordi tiden er så skremmende og uutgrunnelig at vi gjennom århundrene har hatt så sterkt behov for å spalte den opp i målbare størrelser som sekunder, minutter, timer og år. Men verken klokke eller kalendere har kunnet hjelpe oss til helt å begripe hva tid er for noe.

Intenst jeg-studium

I «The Passing of Time» viser Jeannette Christensen at om tiden ikke selv er synlig, er sporene den etterlater seg i aller høyeste grad noe vi kan iaktta. Med polaroidkamera har hun fotografert de samme personene først på midten av 90-tallet, og så igjen, tjue år senere. Blant annet figurerer den anerkjente, norske kunstneren Hans Hamid Rasmussen her, slik han en gang så ut som en blendende vakker yngling, og så senere som moden distingvert mann med gråstenk i håret. Men motivet er det samme, mennesket er det samme. Bildene er slik sett ikke bare en refleksjon omkring aldringsprosessen, men også et slags intenst jeg-studium. Hvem er dette mennesket hinsides det ytre? Finnes det en slags kjerne, noe varig som lyser igjennom?

Inspirert av Johannes Vermeer

Polaroidbildene er basert på de stillferdige og hverdagslige handlingene som kvinner utfører i kjente malerier av den nederlandske barokk-kunstneren Johannes Vermeer. I et av portrettene av Rasmussen er det for eksempel «Melkepike» (1657-58) som er utgangspunktet: Uten noen av de andre av maleriets detaljer, står Rasmussen alene i et ribbet rom og heller melk fra en mugge. Det er ikke bare stemningen hos Vermeer som har gjort ham til et egnet utgangspunkt for prosjektet, bildene hans handler også om tid og om stillhet. Og tiden skildres gjennom det klare dagslyset som igjen henspiller på døgnets gang. Lyset faller på skrå inn gjennom vinduet i et øyeblikk av stille kontemplasjon midt i hverdagssyslene.

Christensens arbeider er plassert inn i den faste kunsthistoriske presentasjonen i Rasmus Meyers samlinger, som små «forstyrrelser» i den selvfremstillingen som vårt kunsthistoriske narrativ er. 

Så håret reiser seg i nakken

I Christensens nye videoprosjekt har det vært veldig viktig for henne å bringe inn et større mangfold av identifikasjonskarakterer enn de vi vanligvis møter i historiske malerier; fremfor alt mennesker av ulik etnisk opprinnelse. Selve motivet referer til Vermeers maleri «Pike avbrutt i musikkstudier» (1658-59). Hver av skikkelsene hun har portrettert sitter konsentrert og studerer et noteblad. I de filmede portrettene er visningen avspilt så langsomt at det ser helt ut som et fotografisk stillbilde på skjerm: Et glødende fotografi som med den barokke lyssettingen også fremstår nesten som et maleri, men som altså, hvis du sitter lenge nok og ser, viser seg å være film. For plutselig løfter personen langsomt hodet og ser på deg. Det er så håret reiser seg i nakken. Vi er vant til å tenke på fotografiet som et glimt av et øyeblikk som har passert. Det som er fotografert er alltid fortid, men gjennom det filmatiske får disse bildene en nesten uhyggelig og naturstridig her-og-nå-kvalitet. Så enkelt, men likevel så uhyre kraftfullt.

Jeannette Christensens «Interruptions» er slik sett både en kunsthistorisk refleksjon omkring tid og identitet, men også en medierefleksjon der hun dveler i spenningsfeltet mellom maleri, fotografi og film. Enten det betyr en sykkeltur langs Lille Lungegårdsvann, eller en natt på toget over fjellet, er det bare å legge turen til KODE, for denne utstillingen bør man rett og slett sørge for å få med seg!

Kunstavisen gjør for øvrig oppmerksom på Hilde Mørchs intervju med Jeannette Christensen i juni.

monapbjerke@gmail.com