fbpx Interessant, men litt for veloppdragent

Interessant, men litt for veloppdragent

De gjennomhullede tegneseriesidene: Hva henviser de til? Til den største ellipsen som finnes, altså døden? Til øyeblikk hvor vi ikke er oppmerksomme? Bok av Dieter Roth. Foto: Martine Hoff Jensen / Henie Onstad Kunstsenter
Kurator Elise Storsveen har forsynt seg i Henie Onstads samling: Det er både spennende og vakkert, men utstillingen kunne med fordel vært særere. 

En heftig opplevelse for et ungt sinn
Henie Onstad Kunstsenter
19. juni 2020 – 3.april 2023

En kurator som setter spor

Jeg var spent da jeg skulle se Elise Storsveens utvalg av Henie Onstads kunstsamling, for dette er en kunstner og en kurator som har en tydelig agenda (her har hun jobbet med Henie Onstads kurator Ana María Bresciani). I den velrenommerte Hold stenhårdt fast på greia di på Kunsthall Oslo (2013), slo hun an tonen med å hente frem underkjente kunstnere og feministiske motiver som skulle prege norsk kunst i årene som fulgte. Det var jo også virkelig på tide med en slik kunsthistorisk oppvask! 

Og ganske riktig forklarer hun på en videoskjerm ved inngangen til utstillingen at det er huller i norske permanente samlinger som skaper ditto huller, også (er det rimelig å anta) i det norske kunstfeltets selvinnsikt og dannelsesnivå. Dermed legges lista ganske høyt, men justeres samtidig – om ikke lavere, så ihvertfall til et annet sted: Det eklektiske, personlige. Det er det som resonnerer hos Storsveen som har kommet med, og det er ikke foretatt noen eksplisitte korrigerende grep i forhold til den kanon som er synlig i norske museers samlinger. Det er heller ingen utvetydig feministisk agenda her, selv om det er mange kvinner inkludert. Men, som hun også selv påpeker, forsøker hun styre unna «the usual suspects» til fordel for dem som har havnet i skyggen. Det fungerer bra, for det er flere navn her som ikke finnes på så mange museumsdirektørers lepper (eller innkjøpslister, for den saks skyld) som er vel verdt en titt. 

Det hellige, insektriket og mekanikk møter hverandre i Nemes collage. Endre Nemes: «Gräshoppan och korsfästelsen»,1969, collage © Endre Nemes. Foto: Kjetil Røed

To favoritter

Endre Nemes Gräshoppan och korsfästelsen (1969) og Henny Lies fotoserie Hvile (1980) og Arvid Pettersens Bok og kniv (1981) er de som umiddelbart treffer meg mest. Mens Nemes kobler dyreliv og det hellige, i seg selv en speiling av collagens bruddlinjer, er Lies fotografier diskrete, men forbilledlig distinkte landskapsmeditasjoner og Pettersens maleri en munter og tørr mangfoldiggjøring av bruddets estetikk i stilleben-tradisjon. 

Jumana Manna: «Government Quarter Study», 2014, installasjon © Jumana Manna/BONO Foto: Henie Onstad Kunstsenter

En nerve som ikke følges helt opp

Det mest effektive grepet i utstillingen er å ramme den inn med Jumana Mannas Government Quarter Study (2014), som er to rekonstruksjoner av søyler fra H-blokka i det tidligere regjeringskvartalet. Verket rommer dypt historiske og dissonante utviklingslinjer, siden de ikke bare henviser til Erling Viksjøs design for regjeringskvartalet med sin karakteristiske elvegrus-betong, men også til terrorhandlingene i 2011. At dette er fragmenter viser frem det faktum at H-blokka ble ødelagt, men også at Y-blokka er i ferd med å demonteres. Det triste paradokset er at Breivik og staten samarbeider om å plukke fra hverandre et viktig symbol på norsk etterkrigstid – og på den måten introduseres en nerve i utstillingen, som riktignok ikke følges helt opp. Samtidig inviterer søylene til scenografisk tenkning, til å være brikker et større puslespill som retter oppmerksomheten av nye helheter, nye bilder av både Norge og kunst. 

Den ene søylen ligger på gulvet, langstrakt, ved inngangen til utstillingen, mens den andre står oppreist når vi tar den siste svingen ut, som får å minne oss om at det som ødelegges etterlater seg fragmenter som kan være byggesteiner for nye historier og forestillingsrom som står støtt. Når vi vender blikket mot «trakten» ut av Haaken-salen, hvor det meste av utstillingen befinner seg, løper en kunstbok som kan brettes ut i nærmere tredve meter langs hele veggen: Lars Paalgard og Oddvar I.N. Daréns Humus Line Multiple (1984). Dette verket består også av etterlatenskaper, fragmenter av tapte helheter, og samler seg til en majestetisk og håpefull linje ut av utstillingen og kanskje enda lenger. 

Lars Paalgard og Oddvar I.N. Daréns «Humus Line Multiple» (1984) forankrer hele utstillingen scenografisk og mentalt. Lars Paalgard og Oddvar I.N. Darén: «Humus Line Multiple»,1984, foldet fotobok © Lars Paalgard/BONO Oddvar I. N. Darén/BONO Installasjonsfoto: Øystein Thorvaldsen/Henie Onstad Kunstsenter

Best er kunstnerbøkene

Det som virkelig hever nivået i utstillingen er alle kunstnerbøkene, og de er det mange av. Adrian Pipers Colored People (1991), hvor mennesker med mange hudfarger skribles over med fargestifter og dermed forenes av en annen farge en sin egen, er en brennaktuell liten trykksak. Per-Oskar Leu, Americka (If It Wasn't For You, We'd All Speak German (2007), hvor forfatteren sender Kafkas roman til en som heter det samme som hovedpersonen (og hvor return to sender-merkenene fra posten er inkludert) er et høydepunkt fra de siste tyve årenes samtidskunst. 

Å viske ut grensene mellom fiksjon og virkelighet er forutsetningen for det meste av kunst. I dette verket tar Per-Oskar Leu det lenger enn de fleste ved å sende boka til hovepersonen i romanen. Per-Oskar Leu, Americka (If It Wasn't For You, We'd All Speak German, 2007. © Per-Oskar Leu. Installasjonsfoto: Øystein Thorvaldsen / Henie Onstad Kunstsenter

Men det er frustrerende at vi kun får se dem musealt innkapslet bak glass: Vi kan hverken bla i dem eller på noe annet vis gjøre oss kjent med bøkene (jeg liker blant annet lukten på papiret). Det er naturligvis konservatoriske grunner til at vi ikke kan bla i dem siden de fort ville blitt slitt, men det oppleves likevel som et paradoks at de er utenfor rekkevidde. Storsveen og museet har forsøkt å bøte på dette problemet ved at kuratoren blar gjennom og forteller om noen utvalgte titler på videoskjermer forskjellige steder i utstillingen, noe som fungerer greit, men det sier seg selv at det bare er en brøkdel av bøkene Storsveen «leser» for oss – og det er på langt nær sikkert at det er akkurat dem hun holder frem som de besøkende selv ville plukket om om de hadde hatt mulighet. Jeg skulle gjerne tittet på Dieter Roths mange bøker, for eksempel.

Savner egenart

Alt i alt er En heftig opplevelse for et ungt sinn en nydelig utstilling, men ikke egentlig en heftig opplevelse – i det minste ikke for mitt middeladrende sinn. Siden Storsveen har fått såpass frie tøyler kunne hun tillatt seg å være enda mer idiosynkratisk, enda særere, og lagd flere pussige koblinger. 

Kjetil Røed

Stikkord

Hold deg oppdatert med vårt ukentlige nyhetsbrev.