fbpx Henie Onstad Kunstsenter – New Visions

En vidfavnende triennale

Sara Cwynar, 96 Pictures of Sophie 1, 2 and 3. Aars Commission Series/Deposited at Henie Onstad Kunstsenter
Henie Onstad Kunstsenter har tilbake til sine første år stått som en viktig, noen vil si som den sentrale, formidler av samtidsfotografi i Norge. Det er denne posisjonen de nå forsterker gjennom sin satsning på fotografi, med en ambisiøst anlagt triennale som flaggskip.

Henie Onstad Kunstsenter: New Visions
The Henie Onstad Triennal for Photography and New Media
Vises frem til 16. mai 2020

Førsteinntrykket av triennalen, er at den forsøker å favne bredt, samtidig som det er et par temaer som skiller seg ut som overordnede. Et av de overgripende temaene i utstillingen, er problematiseringen av fotografiets avhengighet av de programmene som definerer fotografiteknologien. For eksempel kamerautvikling, kopiering, formatering og optikk. Ikke minst på grunn av de teknologisk bestemte standardene knyttet til materialene og prosessene, kan fotografiske utstillinger lett bli en smule ensformige når vi vandrer fra den ene glatte overflaten til den andre. Formatene kan variere, men det er sjelden et fotografi sprenger standardformater.

Wolfgang Tillmans, Layers, 2018. Courtesy Peder Lund and Galerie Buchholz, Berlin/Cologne

Viljen til på samme tid å utnytte og å sette spørsmål ved fotografiets konvensjoner, gjennomsyrer Wolfgang Tillmans digre fotografi av himmel, hav og strand. Her ligger romantikkens forestillinger om det sublime virkeliggjort ikke bare gjennom motiv, men gjennom format. Bildet er montert som et uinnrammet flak, noe som poengterer Tillmans interesse for det tredimensjonale i fotografiet. Interessen fremheves ytterligere gjennom en understrekning av kontraster i motivenes stofflighet, som gir hans bilder nærmest en skulptural karakter. Ikke minst gjelder dette bildet der en oransje underbukse nærmest spretter fram, innrammet av bleke og hårete legger.

Tema kropp

Mest i øyenfallende og mest vellykket, er tematiseringen av kroppen som gjennomgående tema i utstillingen. Paul Mpagi Sepuya arbeider har et performativt preg, der bevisstheten om å posere foran kamera blir tematisert gjennom bruk av speil. Speileffektene i bildene aksentuerer fotograf og modells intime omgang foran og med kameraet, som en form for kikking og blikkutveksling. Noen arbeider bygger på bilder som blir skåret opp og montert på stativer i rommet. Samtidig som modellene opptrer delvis skjult av collagefragmentene, brytes det tradisjonelle fotografiske billedrommet ned. Bruken av farger i spekteret fra brunt til hvitt, knyttet til kroppene, skaper en vakker koloristisk helhetstone.

Paul Mpagi Sepuya, Mirror Study (_MG_1214), 2017. Courtesy of the artist and Vielmetter Los Angeles⁠

Farge og kropp blir behandlet i en rekke andre fotografer i utstillingen. Viviane Sassen setter i spill koblinger mellom kroppsfarge og identitet i et bilde der hun fargelegger kroppsdetaljer i grønt – Espen Gleditsch i bilder som tar for seg fotografier av klassiske skulpturer. I henhold til de klassiske idealer som ble utviklet på 1700-tallet, ut fra funn av gresk – romerske skulpturer, var antikkens kunst fargeløs. En estetikk som fortrenger fargen, eller ser på den som uttrykk for en kultur som ikke har børstet av seg det enkle og folkelige, nådde sin kulminasjon gjennom hvitvaskingen av protestantismens kirkeinteriører, også her i Norge på 1800-tallet. Vi gjenfinner det i forakten for skrikende fargeprakt i deler av modernismens kunst og arkitektur. Innen fotografiet var svart – hvitt lenge sett på som det eneste gyldige, og fargefotografiet ble betraktet som vulgært.  Sara Van Der Beek tydeliggjør de kulturelle og sosiale konnotasjoner knyttet til fargesetting, i en serie skulpturer. Geometriske grunnformer får en hud av fotografiske bilder som også kommenterer arven fra den klassiske kunsten. Dette er ikke bare en intern kommentar til annen kunst, men kan oppleves som en påminnelse om at det i antikken hersket en fargeprakt som vil bringe den sofistikerte og harmoniske kunst rett inn under kitschens domene. Dersom vi altså fant på å male den i de opprinnelige fargene.

Espen Gleditsch, Drunken Satyr, 2017 © Espen Gleditsch

Fotografiske dekonstruksjoner, kitsch og hybrider

I den grad kitsch er karakterisert av overdrevne effekter som bidrar til å vekke sterke emosjoner, spiller flere av triennalens bidrag på dette. Tydeligst, og mest outrert i Maya Rochats installasjon som fyller vegger og gulv i et helt rom med psykedeliske mønstre kopiert på brede flak av papir. Noen steder brytes fargeorgiene av bilder montert på flakene. Det er et heftig og intenst bombardement av sansene, som minner påfallende om en krysning av abstrakt ekspresjonisme og måten Mark Boyle arbeidet med farger og rom i sine psykedeliske installasjoner– rekonstruert på Høvikodden i utstillingen av Boyle i 2018.

Maya Rochat, Magic Roots from the seies A ROCK IS A RIVER, 2018. Courtesy of Maya Rochat and Seen Fifteen, London

Fotografiet har historisk sett levd i et hat-kjærlighets forhold til de mest statusdrevne deler av billedkunsten, spesielt maleri. På samme tid som utøvere har vært opptatt av å definere mediets egenart, har de stjålet som ravner fra den øvrige billedkunstens repertoar av sjangre, temaer og visuelle effekter.  Gjennom 1980-tallets postmodernistiske fotografi, som i stor grad hvilte på en inventering av kunstneriske stilfigurer og temaer med tilknytning til ulike avsnitt av avantgardebevegelser, ble det å dekonstruere tidligere tiders kunst, en vanlig kunstpraksis. 

Lucas Blalock surrealisme demonstrerer at den digitale programvaren knapt setter noen begrensninger for hva som kan kokes sammen av fantastiske nye verdener, hverdagslige interiører, ting og vesener. Dette er bilder som kunne ha fått Dali til å bli grønn av misunnelse. Torbjørn Rødland var en pioner i norsk sammenheng med dekonstruksjoner av romantikkens bildespråk. Han opptrer nå med underfundige referanser til surrealisme, med en vakker og ekkel blanding av skjønnhet og heslighet. Myke former, harde former og lekre farger spiller mot hverandre. Ved siden av surrealismen, er popkunst og minimalisme de retningene som de fleste blunker til. Når slike impulser blir tilsatt en dash produkt- og reklamefoto, ender vi opp med Anette Klem og hennes stilrene og lett ironiserende bilder av overaskende sammenstillinger av kjente ting. Hjørnet der de to er stilt mot hverandre, fungerer utmerket. 

For øvrig er monteringen ikke uten problemer. Det flytende utstillingslandskapet de opprinnelige rommene på Høvikodden skaper, har fått en regi som, spesielt i de gamle prisma-salene, blir uoversiktlig. 

Letha Wilson, Bryce Canyon Lava Push, 2018. Courtesy of the artist and GRIMM Amsterdam | New York

Triennalen bryter ned tilløpene til monotoni, med innslag av fotobaserte installasjoner, relieffer og skulpturer, video og VR. Victoria Fu (filmkunstner) og Matt Rich (maler) har samarbeidet om arbeider der de blander elementer hentet fra den maleriske og fotografiske tradisjonen. De skaper hybrider som bryter med forestillingen om fotografiet som et plant bilde og bringer det ut i rommet. Letha Wilson er den som lykkes best med en slik hybrid, når hun omformer fotografier av naturformer, der motivenes abstrakte mønster omdannes til tredimensjonale objekter i form av relieffer og skulpturer.

1920-tallets revolusjonære kunst som utfordring

Utstillingstittelen «New Visions», blir problematisert av Susanne Østby Sæther, utstillingens hovedkurator, i innledningen til den lekre og informative boken som følger utstillingen. Tittelen henspiller på de eksperimentelle fotografiske praksisene som ble initiert ved Bauhaus av Laszlo Moholy-Nagy. Han utga i 1928 boken «Von Material zu Architektur», oversatt til «The New Vision, from material to architecture», 1932. Altså en bok som ikke handler om fotografi, men ny teknologi, nye medier, nye produksjonsformer og nye materialer. I sine eksperimentelle fotografier tok han utgangspunkt i prosesser forbundet med lysets innvirkning på det kjemisk preparerte papiret. Det nye fotografiet utgjorde sanseopplevelser knyttet til tid og sted og definerte materialer. Målet var ikke å finne fram til en stil, men utvikle en arbeidsmåte med bakgrunn i en materialistisk estetikk. Dette aspektet ved Moholy-Nagys visjon ansporer fortsatt unge kunstnere. Men det spørs om det som var et varsel om en revolusjonær bevegelse, nå i hovedsak fungerer som formeksperimenter som rydder en plass for fotografene på kunstscenen. I dag er den teknologioptimismen som rådet ved Bauhaus, vanskelig å omfavne, uten å problematisere den i lys av aktuelle debatter. 

Debatter som dreier seg om konsekvenser av menneskeskapte inngrep i naturen, økonomisk ulikhet og endringer av betingelser for sosialisering gjennom nye medier. En slik kritikk ligger mer som en bakgrunn for de valg kunstnerne i utstillingen har tatt for arbeidet med fotografi som medium, enn at det kommer eksplisitt til uttrykk gjennom valg av motiver og utforsking av det fotografiske mediums teknikker og anvendelsesområder.

Øivind Storm Bjerke

 

Stikkord

Hold deg oppdatert med vårt ukentlige nyhetsbrev.