Overbevisende ut av glemselen

Mathilde Dietrichson: Love Stories
Blaafarveværket, Åmot i Modum
20. juni – 27. september 2020

Du hadde ikke hørt om Mathilde Dietrichson, du heller? Med presentasjonen av Mathilde Dietrichson (1837–1921) utvider Blaafarveværket vår forståelse av den klassiske 1800-tallskunsten. Nå kan vi føye enda ett kapittel til arbeidet med å utdype kunsthistorien.

Mathilde Dietrichson var en pioner på mange vis, men ble glemt allerede i sin egen levetid. Hun var den første norske kvinnen som fikk en akademisk kunstutdanning da Kunstakademiet i Stockholm opprettet sin «fruentimmerklasse». Hun klaget over at de nye kunststrømningene ikke verdsatte tradisjonelt håndverk, og selv om hun til en viss grad tok til seg de nye måtene å male på, forble hun trofast mot det klassiske maleriet gjennom hele sin levetid. På sitt vis finnes det et frempek til postmodernismen i kunsten hennes: Hun iscenesatte motivene for å skape dramatiske historier publikum kunne leve seg inn.

Hun var en kunstner som solgte godt. Hun hadde mer enn nok å gjøre, og hun var definitivt ikke ukjent. Men spesielt kjent ble hun aldri. Tre måneder etter at hun døde, i februar 1922, arrangerte Blomqvist en minneutstilling. Året etter ble hun innlemmet i en bok med «Nyopdagede malere». Mindre enn to år etter at hun døde ble hun vist sammen med andre «ukjente» kunstnere som Peder Balke og Lars Hertervig. Nå er tiden kommet for at hun skal oppdages på nytt.

For en kunstner som skal bygge opp et kunstnerskap og skape en karriere, ble ikke ting lettere av at hun og mannen levde på stadig reisefot. Lorentz Dietrichson (1834–1917) var Norges første professor i kunsthistorie. De flyttet ofte og bodde flere steder i Norge, Sverige, Tyskland og Italia. Det kan virke som de var mer eller mindre kontinuerlig på reisefot. Når omstendighetene er slik, var det (i hvert fall på 1800-tallet) nærmest umulig å bygge opp et samlermiljø.

Mathilde Dietrichson malte seg selv gjennom hele livet. Dette selvportrettet tegnet hun 12. februar 1858, da hun var 20 år gammel. © Mathilde Dietrichson – Foto: Blaafarveværket / Privat eie

Det hindret ikke Mathilde Dietrichson fra å utvikle et levende fortellermaleri og en utmerket teknikk. Hun var en mester som portrettmaler, og brukte både ektemannen og seg selv som modell gjentatte ganger. Hun blir gjerne betegnet som «genremaler» uten at det nødvendigvis forteller så mye om hva hun malte. Hun var en utmerket historieforteller, og flere av bildene hennes er fulle av elementer som taler direkte til betrakteren. Se bare på maleriet av ektemannen i arbeidsværelset fra 1893. Billedflaten er utnyttet fullt ut, den er fylt av detaljer, og lyset er mesterlig turnert. Som prikken over i’en sprenger en rød blomst seg plass foran kuppelen på parafinlampen.

Ekteparet bodde lange perioder i Italia. Bare bryllupsreisen til Roma tok ni måneder én vei, inkludert et to måneders opphold i Berlin for å tjene penger til den videre reisen. De ble værende i Roma i to og et halvt år. Der malte hun folkelivet og utviklet en spesiell kontakt med barna som lekte og arbeidet i gatene. De rene portrettene er flotte, men hun var også flink til å skape situasjoner der publikum ser et drama de kan dikte videre på.

Mathilde Dietrichsons «Pike med vannmugge» (1882) har mange kvaliteter, inkludert en flott forgylt ramme. © Mathilde Dietrichson – Foto: Blaafarveværket / Privat eie

En liten bonuseffekt av Blaafarveværkets utstilling er at de forklarer hvilket stort detektivarbeide som må legges ned for å lage en utstilling som dette. De forteller at de har funnet i overkant av 200 verk, tegninger og malerier, som var ukjente eller  som de ikke visste hvor befant seg. Mathilde Dietrichsons reisevirksomhet har gjort detektivarbeidet vanskelig. Dette legger de ikke skjul på, og de er åpne om at utstillingen mangler enkelte hovedverk. Hvis de skulle dukke opp før utstillingen er ferdig, lover Blaafarveværket å gjøre om utstillingen for å gi dem plass. Det er en innstilling det står respekt av.

lars.elton@kunstavisen.no