Innblikk i en evigvarende fortelling

En samling blir til. Kunst – Arkitektur Design
Nasjonalmuseet - Arkitektur, Oslo
Står til 11. oktober

Onsdag forrige uke åpnet Nasjonalmuseet - Arkitektur i Oslo en utstilling med tittelen «En samling blir til. Kunst – Arkitektur Design». Gjennom en dynamisk utstillingsopplevelse får betrakteren tilgang til rundt 130 gjenstander som ble innlemmet i Nasjonalmuseets samling i fjor. Samlingsutstillingen viser et bredt sjangerspenn, med blant annet arkitekturtegninger, fotografier, installasjoner og tekstiler. Tittelen belyser at samlingen er en pågående prosess, noe som åpenbares ved at vi får et innblikk i den museale virksomheten rundt dannelsen av samlingen. Det kontinuerlige vises også rent tematisk: Verkene knyttes til hverandre på en måte som fremmer tanker om historiefortelling, og hvordan etablerte forestillinger forlenges ut i nåtiden. 

Med en helt spesiell utforming

Utstillingsrommet ligner ikke på et tradisjonelt rom med hvite, harde flater. Treverk og glass sørger for et mindre oppstilt uttrykk, noe som bringer kunstverkene nærmere betrakteren. I midten av rommet finnes en stor sirkel av mørkt stoff som henger ned fra taket. Verkene utenfor sirkelen fungerer nesten som en separat utstilling, med en rød tråd som til dels fortsetter på innsiden av teppet. Slik oppfattes utstillingen som en slags innsirkling, forsterket gjennom den konkrete sirkelen i midten av rommet. 

Innenfor eller utenfor

Historiefortelling har kulturhistorisk sett dreid seg om etableringen av fellesskap – og utenforskap. Et av verkene som følger en slik tematisk linje er det slående kunstverket til Ahmed Umar, installasjonen Thawr, Thawra (2014). I en sandhaug på gulvet ser vi et rødglinsende, kantete oksekadaver i en forvridd positur. Dyret vekker tanker om rå, brutal kraft – har det lagt seg ned for å dø, eller er det i ferd med å reise seg i et siste motangrep? Det forslåtte dyret kan sies å fremstille individets dyptliggende vilje til å kjempe til tross for motstand fra omgivelsene, og kan knyttes til både primitiv og sosial overlevelse.

Bak det tunge teppet i midten får vi innblikk i samlingens tilblivelsesprosess, blant annet ved å bli vist verk uten innramming under en langstrakt glassflate. Her ligner utstillingen på en usortert samling, da mange verk fra forskjellige tidsrom og fagområder er plassert tett ved siden av hverandre. Vi går fra mer tradisjonelle kunstidealer som portretter i oljemaling, til Maria Pasenaus skitten-estetiske og ekstremt private fotografier fra samtiden. 

Spenner over århundrer

Utstillingen vekker en nærmest mytologisk følelse, i og med at verkene totalt sett har et tidsspenn som kun finnes i episk diktning. Samtidig er mange verk svært aktuelle, og har åpenbar relevans til samfunnet vårt i nåtiden. Dette fellesskapet av mytologi og samtid finnes i Laure Prouvosts installasjon ved museets inngang, Security Gate (2019). Verket er en poetisk betongkonstruksjon formet som en sikkerhetssluse. Betongen ser nesten ut som bark fra et magisk tre, hvor myter er impregnert i overflatestrukturen som symboler. Offentlig sikkerhet er en veldig aktuell diskusjon, samtidig som kamp og beskyttelse er noen av de eldste motivene i verdenshistorien.

Vital formidling

Nasjonalmuseets «En samling blir til» rommer både variasjon og sammenheng, og evner derfor å holde betrakterens oppmerksomhet gjennom hele utstillingen. Vi får følelsen av å bli ledet inn i enkelte situasjoner og perioder, for deretter å bli koblet på helt andre tilstander, epoker og uttrykk. Samlingen inkluderer kunstformer som kulturelt sett har vært underkjente, som keramikk og tekstil, men også mer tradisjonelle kunstuttrykk som oljemalerier. Samlingsutstillinger risikerer ofte å fremstille verkene i en statisk form, liksom med støvet fremdeles på overflaten. I Nasjonalmuseets utstilling gjøres verkene derimot tilgjengelige for betrakteren, ved en svært vellykket kuratering som sørger for en helhetlig og variert utstillingsopplevelse.