Den overraskende, unyttige erfaringen
I utstillingen «Et kollektivt kaosmos» er kunstverkene plassert tett. Men Siri Aurdals nonfigurative komposisjoner i farget pleksiglass er lette å kjenne igjen. Her rammer Aurdals «Noahs Ark» inn verk av (fra venstre) Serina Erfjord; Hilmar Fredriksen; Tyra Tingleff; Goutam Ghosh (på gulvet); og Lina Viste Grønli (på gulv og vegg).
© Siri Aurdal; Serina Erfjord / BONO; Hilmar Fredriksen / BONO; Goutam Ghosh; Lina Viste Grønli – Foto: Kunsthall Oslo
Er kunst sammenlignbart med å skape orden i kaos? Utstillingen «Et kollektivt kaosmos» får kaos og kosmos til å høre sammen. Og er kunstnere mulig å sammenligne med slangen i paradiset?
Et kollektivt kaosmos
Kunsthall Oslo, Oslo
20. juni – 23. august 2020
Det er vanskelig å bestemme hvor jeg skal begynne: Tittelen «Et kollektivt kaosmos» beskriver utstillingen helt korrekt. Den er et kaotisk overflødighetshorn der kunsten står så tett at det er nærmest umulig å isolere enkeltverk med blikket. Samtidig kunne jeg like gjerne begynt med utstillingsteksten. Jeg starter med kunsten.
Fra utstillingen «Et kollektivt kaosmos».
Foto: Kunsthall Oslo
Utstillingsrommet er stapp fullt. I «Et kollektivt kaosmos» er det alltid ett eller flere kunstverk som griper inn i ditt forsøk på å konsentrere deg om ett enkelt kunstverk. Kunsten står og henger oppå, foran og ved siden av annen kunst. Her må du omstille deg og møte og betrakte kunsten på andre måter enn dem du er vant med. Det er som kuratorene skriver i sin invitasjonstekst: Utstillingen er «(…) en hyllest til kunsten som fellesprosjekt, en hyllest til det felleskunstneriske vokabular.» Utstillingen er en overveldende opplevelse av et stort, kollektivt «vi» der det enkelte kunstverk og den enkelte kunstner inngår i en større, overgripende helhet.
Elise Storsveens collage blir brukt som utstillingens plakat. Verket er ikke med i utstillingen, men ble brukt på invitasjonen som ble sendt ut til kunstnerne.
© Elise Storsveen / BONO – Foto: Kunsthall Oslo
På den annen side kunne jeg like gjerne startet med kuratorene Ida Madsen Følling & Markus Li Stensruds katalogtekst, som også er invitasjonstekst til de 30 inviterte kunstnerne. (Tallet inkluderer dem selv.) (Les hele teksten her) Teksten er en interessant redegjørelse for kunstens funksjon utfra et begrep som er sammensatt av minst tre ord. De to kunstnerne peker på at det var kunstneren Asger Jorn (1914–1973) som brukte begrepet «kaosmos» først. Ifølge kuratorene var han en fanebærer for en ukuelig tro på kunstens frigjørende virkning. Han skrev: «Den estetiske erfaring, den direkte unyttige erfaring, er den mest kostbare erfaring som finnes.» I samme ånd er «Et kollektivt kaosmos» tenkt som en hyllest til kunstens egenverdi og et kunstnerisk fellesskap.
«Et kollektivt kaosmos» er en svært tettpakket utstilling.
Foto: Kunsthall Oslo
«Et kollektivt kaosmos» er en totalinstallasjon som visualiserer alle de tre begrepene ordet er satt sammen av. «Kaos» er mangelen på orden, virvar og forvirring, en naturtilstand der ting eksisterer side om side i en uorganisert og rangløs tilfeldighet. «Kosmos» er (ifølge Det norske akademis ordbok) det motsatte av kaos med betydningen den ordnede verden, verdensaltet og universet. Og så har vi, hvis vi legger til en e (som én av kuratorene gjorde da vi snakket sammen), begrepet «osmose». Det betegner «væske(molekyler)s vandring gjennom en biologisk eller kunstig hinne slik at forskjellen i konsentrasjon mellom løsningene på hver side utlignes». I overført betydning må vi, i denne sammenhengen, kunne si at kunstverkene i utstillingen inngår i en osmoseprosess ved at de utligner hverandre og går opp i en høyere enhet.
Elise Storsveen er representert med et billedteppe, mens Hilmar Fredriksen har laget en variant av Brancusis «Endless Column» på søylen. Det er ett av flere verk som er laget til utstillingen.
© Elise Storsveen / BONO; Hilmar Fredriksen / BONO – Foto: Kunsthall Oslo
Uavhengig av hva du legger vekt på av disse tre begrepene, fremstår utstillingen som en (i positiv forstand) invaderende totalopplevelse. Jeg liker denne måten å organisere en utstilling på, selv om jeg også synes det er problematisk. De 30 kunstnerne presenterer kunstverk av svært ulik karakter i forskjellige teknikker. I denne sammenhengen gir det ingen mening å gi en vurdering av de enkelte verkene. Jeg har selvfølgelig noen favoritter som jeg vil huske bedre enn andre. Men i denne sammenhengen fremstår det som ganske unyttig å skulle forsøke å begi seg inn på en slik vei.
Derfor passer det å avslutte med enda et sitat fra kuratorenes tekst: «Vil du være med å berede grunnen for oppløsningen? Ikke forstått som apokalypsen, men som et samfunn som ser verdien i det immaterielle, det retningsløse, det unyttige – kunstens utopiske impuls. // Alene er du kanskje en buktende slange, men sammen er vi en bølge.» Med den siste setningen oppstår tanken om kunstneren som en slange i paradis: Kunstneren som isolert og alene kun kan være en frister, men som når de går sammen kan utgjøre en kraft (bølgen) som kan skape store forandringer. Denne utstillingen har i hvert fall lagt grunnlaget for en forandring i min måte å se og forstå kunst på.
------------------------------------
Dette er kunstnerne i utstillingen «Et kollektivt kaosmos»:
Richard Alexandersson; Mads Andreas Andreassen; Siri Aurdal; Andrea Bakketun; Per Inge Bjørlo; Anna Daniell; Dag Erik Elgin; Serina Erfjord; Johannes Engelsen Espedal; Hilmar Fredriksen; Jan Freuchen; Goutam Ghosh; Lina Viste Grønli; Siri Hjorth & Sebastian M. Kjølaas; Marte Johnslien; Nora Joung; Herman Mbamba; Bjørn Mortensen; Mercedes Mühleisen; Christian Tony Norum; Olav Ringdal: Eirik Senje; Elise Storsveen; Bente Sætrang; Tyra Tingleff; Apichaya Wanthiang; Jorunn Hancke Øgstad; og kuratorene og initiativtagerne Ida Madsen Følling og Markus Li Stensrud.