fbpx Elitistisk by design

Elitistisk by design

Gardar Eide Einarsson: “Hewlett Packard #2 (for MF)”, 2013, 6 bronseskulpturer © Gardar Eide Einarsson/BONO Foto: Vegard Kleven

Gardar Eide Einarsson: One Plus One
STANDARD (OSLO)
Utstilling avsluttet

Som de fleste mindre gallerier i Norge virker STANDARD (OSLO)  nå å finne det nødvendig med enkle produksjoner og kunstnere fra egne rekker. Når det er sagt: STANDARD (OSLO) er ikke som de fleste andre.  

Deres pågående serie “One Plus One" har et enkelt konsept. En kunstner, en uke, 11 utgaver. Til gjengjeld er dette, bortsett fra navn og datoer, alt som er å finne av informasjon på presseskrivet. Denne gangen har turen kommet til en av deres lengst-representerte kunstnere, Gardar Eide Einarsson.

Det hjemlige og det absurde

Kunstverket, "Hewlett Packard #2 (for MF)", er lett gjenkjennelig Einarsson. Seks detaljerte bronseavstøpninger av Hewlett-Packard printere, spredd utover gulvflaten. Den absurde kombinasjonen av den hverdagslige, funksjonelle printeren og det kostbare, høyverdige bronsematerialet er et vanlig element i Einarssons kunst, og han leker ofte med kontrasten mellom høy- og lavkultur, kostbart og billig, lettvint og tidkrevende. 

Skulpturene har sitt opphav i Einarssons festspill-utstilling i Bergen Kunsthall i 2013, en utstilling som blant annet tok opp hvordan ekstrem higen etter identitet og selvuttrykk kunne skape negative konsekvenser. I denne konteksten blir printeren et symbol på den ekstreme, lettvinte produksjonen av materiale, samtidig som bronsen peker på hvor utdatert både teknologien og tankesettet virker å være. Det er likevel ikke noen opplagt lesning her.

Einarssons historiefortelling fungerer nok best når publikum møter større utstillinger med visning av flere av hans arbeider. Dette fordi utstillingens følelse og sammensetning ofte er like viktige for fortellingen som materialene. Med bare ett verk på verks-listen blir dette vanskelig. 

Gardar Eide Einarsson: «Hewlett Packard #2 (for MF), 6 bronseskulpturer(utsnitt) © Gardar Eide Einarsson/BONO Foto: Vegard Kleven

Å oppsøke en utstilling på STANDARD (OSLO) er ikke nødvendigvis en behagelig affære: Det føles på mange måter som om galleriet ikke er laget for å imøtekomme vanlige besøkende. Tilnærmet ubemannet, med en skranke som minner mer om en vegg, og med abstrakte, nærmest uleselige formidlingstekster. Her er et kjapt utdrag fra teksten på deres nettsider: «The abstract relations of the objectivity of symbolic immanence that is relating the mode of notation to of its immanence of value, segregating prototypical value and the composites of its power relations...» Om du nå føler deg noe forvirret, så slapp av: Du er ikke alene.

Gjennomtenkt dobbelthet

Likevel kan en forestille seg at det hele er overveid. Einarsson virker på et vis å ha et tosidig kunstnerskap, der den ene delen er motstander av kunstverdens elitisme, mens den andre er en del av den. Han bruker symboler fra motstandskamp og lavkultur, men i høykunstens format. På denne måten kan han gjøre narr av den med sin overdrevne språkbruk og sine enkle og absurde skulpturer, samtidig som han kan selge kunst til rike samlere som kjøper pakken han selger. Han gjør kunsten og språket så ekstremt at det nærmest blir satirisk – en parodi på kunstens ytterste grenser. Det ekstra absurde er at han selv er med å utgjøre nettopp denne grensen. 

På mange måter er likevel kunstverket mulig å sette pris på. Det er visuelt kompromissløst og fascinerende i sin misvisende enkelhet. Det får meg til å virkelig ville komme under huden på det. Men denne huden er tykk å trenge gjennom, og er avhengig av at galleriet er villige til å dele sine redskaper i prosessen. Det er synd Einarsson og STANDARD (OSLO) virker å la disse være forbeholdt noen utvalgte få. 

Håvard Holmefjord

Hold deg oppdatert med vårt ukentlige nyhetsbrev.