Tverrsnitt av en generasjon

Pluss 1
Galleri Golsa, Oslo
20. mai – 20. juni 2020

Denne utstillingen er kommet i stand på kort varsel. På grunn av koronaavlyste utstillinger bestemte Galleri Golsa seg for å invitere de fem unge, norske kunstnerne de har i stallen. De ble igjen bedt om å invitere med seg en kunstner de beundrer. Resultatet er utstillingen «Pluss 1» med elleve kunstnere, alle i 30-årene. Det er blitt en både variert og engasjerende utstilling.

Da kunstnerne ble bedt om å plukke én de beundrer, valgte alle fem det vi må kunne anta er gode og nære kolleger. Linn Pedersen valgte sin gode venninne Tora Dolven Balke; den Oslo-bosatte amerikaneren Charlie Roberts inviterte sin kone Victoria Duffee; Erlend Grytbakk Wold inviterte flanøren Pia Léon Eikaas; Johanne Hestvold inviterte computerkunstnerne Tor-Finn Malum Fitje og Thomas Anthony Hill; og Audar Kantun inviterte Amir Amadeus Asgharnejad fordi han «er virkelig». Slik kan det i hvert fall oppsummeres hvis vi leser nettsidens begrunnelser for invitasjonene med et skjevt blikk.

«Pluss 1» er blitt en vital og variert utstilling. Den knytter seg tett til den yngre generasjonens tendens til å finne alternative, visuelle løsninger. Samtidig er den såpass tiltalende, både visuelt og i bruk av materialer, at den har noe for de blaserte så vel som for de mer vanlige. Det er, med andre ord, en visuelt variert utstilling med sterke uttrykk som er både komplekse, tvetydige, humoristiske og undrende.

Linn Pedersens fotografier bruker ulike teknikker for å lage slående sterke og fascinerende motiver med en meget spesiell fargeskala. Tora Dolven Balke er mer dempet i sitt uttrykk, men de relativt små arbeidene er vakre med sin kombinasjon av silikon og polaroidfoto. Hun viser også to svært ulike masker i epoxy og harpiks.

Erlend Grytbakk Wold har utstillingens kanskje fineste verk, sammensatt av lerretsbiter han har sydd sammen i en vakker komposisjon. Noen av dem har han arvet etter sin bestefar, så verket får en ekstra dimensjon gjennom de historiske sporene. Pia Léon Eikaas følger opp Wolds følsomhet for materialer med to verk laget av et lett materiale. De henger fritt fra taket, og får tilsynelatende sin form av tyngdekraften. Johanne Hestvold viser en serie liggeredskaper i betong, «Liggende», plassert på gulvet. Verkene har små groper for hodet, og de spiller på betongens materialstruktur.

Utstillingen skifter karakter idet du går inn i galleriets innerste rom. Mye av kunsten her har en absurd grunntone. Hestvolds to inviterte computerkunstnere, Tor-Finn Malum Fitje og Thomas Anthony Hill, har laget en herlig parodi over religionens vesen. «Ad Nauseam: The Faitheist Church» bruker diverse dataeffekter i en filmatisk fremstilling av en fiktiv religion og dens komisk-merkverdige absurditeter. Audar Kantun og Amir Amadeus Asgharnejad er utstillingens tøylesløse par. Kantuns store, viltre og nærmest barokke oljemalerier fremstiller en slags naiv, tilbake-til-naturen-tilstand, mens Asgharnejads malerier har en herlig, naiv absurditet med morsomme detaljer malt på rammene.

Charlie Roberts utfordrer akvarellformatet med et surrealistisk og meget detaljert bilde av en spesiell joggesko foran Barcode-rekken. Victoria Duffee er bindeleddet mellom de to utstillingsrommene. Hun viser et poetisk knytteteppe med vakre detaljer og en forførende, sukkertøyaktig fargeskala.

Galleri Golsas utstilling er så bra at den gir meg lyst til å se mer av det denne generasjonen lager. Alle kunstnerne er mellom 30 og 40 år, og utstillingen aktualiserer behovet for en ungdomsbiennale, en jevnlig mønstring av hva som skjer på den unge samtidskunstscenen.

lars.elton@kunstavisen.no