fbpx Det nære er ofte det beste, spesielt i urolige tider

Det nære er ofte det beste, spesielt i urolige tider

«THERE IS NO PLACE LIKE HOME» (2020) består av 44 helt nye (og urovekkende ekspressive) tegninger av Vanessa Baird. Vanessa Baird: «THERE IS NO PLACE LIKE HOME», 2020, akvarell © Vanessa Baird/BONO 2020 Foto: Øystein Thorvaldsen
«THERE IS NO PLACE LIKE HOME» er ikke kuratert som noen korona-utstilling. Likevel er det nesten umulig å ikke se den gjennom denne periodens melankolske rammeverk. 

OSL Contemporary
THERE IS NO PLACE LIKE HOME
Gruppeutstilling
Står til 15.08.20

Det er en underlig tid for kunstverdenen. Selv om mange små gallerier og visningssteder nå på nytt åpner for publikum, har reiserestriksjoner og korona-frykt ført til at svært mange av de utstillingsplanene som en gang fantes, nå må tegnes på nytt.  

På Frogner-galleriet OSL Contemporary var det likevel aldri aktuelt å holde dørene stengt lengre enn absolutt nødvendig, ifølge daglig leder Emilie Magnus. 

Heldigvis representerer galleriet et bredt spekter av kunstnere, og da eksterne representanter ble en umulighet, stilte deres egne opp til dyst. Resultatet ble utstillingen «THERE IS NO PLACE LIKE HOME», en tredelt utstillings-serie som nå har åpnet i sin første utgave. 

Verkene som er utstilt har i utgangspunktet ingen direkte tilknytning til hverandre, og det blir påpekt fra galleriets side at dette ikke er en utpreget kuratert utstilling. De ønsket seg heller en bred presentasjon av kunstnere som representeres av galleriet, og en mulighet til å vise frem sitt og sine.  

Ann Iren Buans «Weight Anchor», 2020, skulptur, variable dimensjoner © Ann Iren Buan/BONO 2020 Foto: Øystein Thorvaldsen

Poetisk bindeledd

Utstillingen bindes sammen av et nyskrevet dikt av poeten Eivind Hofstad Evjemo. Med verslinjer som «Flybillettene kanselleres» og «Vi hadde varme følelser investert i noe som brått slapp» er det vanskelig å ikke lese det hele som et tidsmerke, og ane uroen og den stikkende uvissheten gjennom teksten.  

Denne uroen siver fort over i lesningen av kunstverkene, og hovedlinjene i utstillingen dreier seg rundt tema som tid, avstand, det usikre og det utilgjengelige. Likevel er det ingen som bedre setter ansikt på den underliggende, eksistensielle angsten vi alle etter hvert kjenner godt til, enn Vanessa Bairds bidrag. 

Bairds arbeider svever et sted mellom Mary Shelley, Edvard Munch og en sengepost på Ullevål sykehus. Selv om galleristen innstendig påpeker mangelen på korona-sentrisme, er det ingen tvil om at Bairds liv og arbeid har dreid seg hardt i denne retningen de siste par månedene. Sengeliggende figurer gjemmer seg fra svevende virus-former, sykehussenger og trange, lukkede rom preger maleriene. Noen av dem er attpåtil signert Corona Baird. «There is no place Like home» skriver hun i et av maleriene, men med en dystopisk klangbunn, som for å si «Ikke nå lenger, i alle fall».  

LONG AGO FAR AWAY (2019) skriver Lawrence Weiner i en manifestasjon av selve melankolien. Lawrence Weiner: «LONG AGO FAR AWAY» (2019), tekstskulptur, variable dimensjoner © Lawrence Weiner Foto: Øystein Thorvaldsen

Det solide og det immaterielle

Lawrence Weiner, på sin side, er egentlig en kunstner så langt fra Bairds ekstreme utrykk man kan finne. Likevel makter den hard-konseptuelle amerikanerens tekst-skulptur å spille overraskende godt på lag med Bairds arbeider. Tekstverkene han produserer er ment å manifestere objekter i tankene til betrakteren, nærmest skulpturelt, og lar det imaginære bli reelt. Det kan være godt å ha med seg når alle relasjoner kun eksisterer på Zoom eller Skype, når alle konserter strømmes og hjemmekontor blir den nye normalen.  

Teksten (og verket) «LONG AGO FAR AWAY» henter frem en følelse av melankoli. Det viser et annet sted og en annen situasjon, individuell for hver enkelt, men ikke mindre reell.  Det anes et snev av eskapisme i uttalelsen, som om den prøver å ta oss med bort fra det hele, til tryggere tider og steder. 

Under krisetider er det også et faktum at mange ser tilbake. Vi hører på gamle sanger på Spotify, vi finner frem barndommens favoritter i en glemt kategori på Netflix. Dette trygge og gode blir nok aldri bedre representert enn ved Aase Texmon Rygh. Hennes solide og mikro-monumentale bronseskulptur «Aeon» ble laget i 1983, men står tidløst i det sparsomme rommet. 

Med myke, solide linjer står den perfekt balansert i all sin åpenbare tyngde, nærmest som et anker i utstillingen. Den virker å trekke alle de svevende, metafysiske ideene ned på et konkret plan. Det er noe hjemlig over den, og når verden brenner, er det ikke noe sted bedre enn hjemme.  

Aase Texmon Ryghs solide AEON (1984) forankrer det hele, og skulpturen føles tidløs i rommet. Aase Texmon Rygh: «AEON», 1984, skulptur, bronse © Aase Texmon Rygh/BONO 2020 Foto: Øystein Thorvaldsen

Uro og muligheter

Som i Eivind Hofstad Evjemos tidligere nevnte dikt, finnes det en uro i denne utstillingen. Den kan sees i alt fra A K Dolvens repetitive, messende oljemalerier «One day more», til Callum Innes brutale lys/mørke-kontrast. Melankolien, rastløsheten eller ønsket om å komme seg bort fra den overhengende hverdagen preger det hele.  

A K Dolvens messende oljemalerier ONE DAY MORE (2020) maner frem følelser som uro og standhaftighet. Anne Kathrine Dolven: «ONE DAY MORE» (2020), maleri, olje på aluminium © Anne Katrine Dolven/BONO 2020 Foto: Øystein Thorvaldsen

Utstillingen kan ses som et mellomrom i tiden, eller en tapt mulighet som igjen byr på sitt eget potensiale. Vi får tid til å stoppe opp og revurdere, kjenne på egen menneskelighet, og tenke på alt vi har hatt med oss. Vi får også tid til å drømme oss bort uten dårlig samvittighet. «THERE IS NO PLACE LIKE HOME» står i denne situasjonen som en godt sammenknyttet og solid utstilling, på tross av dens lette utgangspunkt. For verkene deler uansett en kontekst ethvert kuratorgrep ville måtte kjempe for å overdøve. 

hholmefjord@gmail.com

Stikkord

Hold deg oppdatert med vårt ukentlige nyhetsbrev.