fbpx Samspill i en (tidvis) tynn tråd

Samspill i en (tidvis) tynn tråd

Bella Rune, Petite Titan in Tension – Inferno, 2020. Carl Eldhs Ateljémuseum. Foto: Bella Rune
Den kunstneriske og kunsthistoriske samtalesjangeren er et stadig mer populært utstillingspremiss som ikke er uten risiko. Bella Runes utstilling på Carl Eldhs Ateljémuseum lykkes bare delvis.

Bella Rune: Skendöd
Carld Eldhs Ateljémuseum 
14. mai – 27. september 2020

Bella Rune er en kunstner som allerede har en imponerende utstillings- og produksjonshistorie. Ved siden av å ha drevet tekstil- og vevekunsten i nye retninger, utfordret skulpturbegrepet ved å teste sjanger- og materialgrenser, vært sentral i utviklingen av immaterielle og digitale kunstplattformer, er hun også professor i tekstilkunst på Konstfack i Stockholm. Samarbeidet som kreativ kanal har vært en viktig del av Runes kunstnerskap, slik arbeidet med blant annet kunstner Jonas Nobel, koreograf Malin Elgan, og musikksøsknene i The Knife, demonstrerer. I det hele tatt er denne spennvidden symptomatisk for Rune, som i Skendöd også viser en rikholdighet i uttrykk og formtenkning som imponerer.

Samtidig er det grep i denne utstillingen som blir for innfløkte i sitt analogipremiss og fortaper seg i en tidvis umusikalsk sammenstilling av Runes og den svenske skulptøren Carl Eldhs (1873–1954) arbeider. Eller sammenstilling er muligens noe misvisende; Enkelte av Runes objekter er her visselig omringet og nesten druknet i Eldhs skulpturer i alt fra monumentalformat til intim portrettskala. Da løper de også faren for å forstumme i det muskuløse marmordypet.

En rød tråd

Bella Runes innkretsing av håndverket og håndverksproblematikk i flere betydninger av ordet er preget av en (kunst)politisk ladet inngang til materialitet og materialbruk. At dette har med hendene å gjøre er helt avgjørende, til tross for at hun også beveger seg i hva vi kunne kalle konseptuelle og immaterielle sjangre. Rune er blant annet kjent for sitt arbeid med tråd av mohair-garn som også går igjen i Skendöd. I disse verkene er det også Rune når aller høyest.

Bella Rune, Blood Stream Missile och Impossible Floral Fountain, 2019, Carl Eldhs Ateljémuseum. Foto: Urban Jörén.

Tråden er i det hele tatt den røde tråden i Bella Runes arbeider. Trådskulpturer som Impossible floral fountain og Blood Stream Missile (fig. 1) fremstår nesten som illusoriske fargegjenferd i atelierrommet. Som hårfint utregnede – like møysommelig kalkulerte som en pannerynke i et Eldh-portrett – matematiske mysterier. I sin rene, nesten platonske abstraksjon blir det komprimerte rommet mellom disse eteriske objektene og den omkringliggende kroppsliggjøringen i Eldhs figurasjon til et ladet landskapet. 

Runes skulpturer, formet igjennom og over metallelementer, sender tankene til Constantin Brancusis Endless column, som version I, 1918 og Sol LeWitts maleri- og skulpturarbeid. På sitt beste er det en stillhet i Runes verk som minner om Serina Erfjords strek-malerier i sin lavmælte tilstedeværelse. Hennes tilsynelatende mer industrielt tillagde verk, som f.eks. Korsning (fig. 2) er derimot i berøringsavstand til norske skulptører som Kjell Varvin eller Camilla Løw.

Bella Rune, Korsning, 2020. Carl Eldhs Ateljémuseum. Foto: Urban Jörén

Den perfeksjonerte håndarbeidet i Runes verk oppleves i disse som like materielt og prosessuelt fundert som Eldh-skulpturenes akademiklassisistiske grundighet. Den på samme tid florlette følsomheten – trådene fanges av vinden og hele verket beveger seg når atelierdørene åpnes – og den kroppsliggjorte soliditeten i en skulptur som Cherry Chroma Berry Beam (fig. 3) sender tankene til både det geometriske og sogar molekylære morfologier, i.e. likheten med biologiske grunnformer og substanser.  Mohairgarnets nærmest usynlige letthet struktureres av det tynne metallet som gir en formpresisjon og disiplineringseffekt. Alt er i balanse.

Bella Rune, Cherry Chroma Berry Beam, 2020. Carl Eldhs Ateljémuseum. Foto: Urban Jörén

Mellom integrasjon og separasjon

I disse verkene lar Rune rommet være viktig som objektet selv. Negativitet er like avgjørende som positiv tilstedeværelse i garnskulpturene, som handler vel så mye om luft og fravær, som substans og nærvær. De slipper rommet, så å si, inn i seg. Lar det til enhver tid interpenetrerende samspillet mellom ting og tomrom artikuleres og defineres. Halvtransparente og selvhevdende på samme tid, de både motarbeider og flørter med skulpturbegrepet.

I de nevnte eksemplene balanserer Rune på en tynn line mellom integrasjon og separasjon, og i den underliggjøringen som akkompagnerer verkene i møte med Eldhs finnes også en fruktbar fellesnevner.

Bella Rune, Spiral Out, 2020. Carl Eldhs Ateljémuseum. Foto: Urban Jörén

Andre ganger mislykkes rett og slett sammenstillingene på bekostning av Runes enkeltverk, som i skulpturer som Spiral Out (fig. 4) og Fraktal fraktur fragment, hvor den skulpturale formen ikke helt finner figural forløsning, og den videre plasseringen fremstår i tillegg noe malplassert og uryddig. Følgelig blir utstillingspremisset her – den impliserte dialogen med Eldhs skulpturer – problematisk og i liten grad gjensidig berikende. Man ender ikke så mye i et tilfelle av at helheten overskrider summen av delene, men hvor den diametralt motsatte syntaksen prater i munnen på hverandre. 

Rikholdig og urytmisk

Formrikheten hos Rune er derimot slående og interessant; her er 3D-printede verk, virtuelle projeksjoner og skulptur og vevkunst som kommenterer hverandre. I verket Petite Titan in Tension – Inferno (fig. 5) har Rune har tatt utgangspunkt i en arm fra Eldhs Strindbergmonument for deretter å skanne og 3D-printe den i flere opplag og koble de sammen i en skulpturkropp. Her ligger Rune nærmest Eldh i ikonografi, og i sin lek med akt-skulpturens logikk og anatomi lykkes hun i å innpode ensemblet med noe av den kraften og taktiliteten som ligger i Eldhs gips og marmormodeller. I disse finner hun en form på det dialogiske som fungerer.

Bellas Runes kunstnerskap holder et ubestridelig høyt nivå og viser en sjelden ekspansjonsevne i arbeidsform og materialitet. Derimot er den kreative kontaktflaten mot Carl Eldh preget av betinget suksess. Enkelte steder åpner samtalen opp nye rom for å forstå kompleksiteten i forholdet mellom det skulpturelle og det strukturelle, i andre fortettes sammenstillingen til det punktet hvor kunsterfaringen lider av oksygenmangel og merkbar indre sammenheng. Objektene finner ikke et felles språk å artikuleres i, men blir noe stakkato og støyete. Det er et svært ambisiøst utgangspunkt i Carl Eldhs Ateljémuseum som ikke alltid kommer helt i mål.

simenkn@gmail.com

Hold deg oppdatert med vårt ukentlige nyhetsbrev.