En alternativ måte å ramme inn verden på

Sjelden har jeg opplevd en utstilling som, helt på sine egne premisser, er så relevant til stede i det som preger samfunnssituasjonen og samhandlingen mellom mennesker som koronakrisen gjør. Med sin lek med billedrammer, tvetydighet og kunstneriske konvensjoner gir Ole Jørgen Ness’ utstilling «Tertium Quid» publikum en åpning for å se skjevt på tilværelsen. Det kan være befriende.

Ole Jørgen Ness’ «Reframed» er det første kunstverket du ser når du kommer inn i galleriet. © Ole Jørgen Ness / BONO – Foto: Vegard Kleven/LNM

Det tar ikke lang tid fra du kommer inn av døren i Galleri LNM (Landsforeningen Norske Malere) på Bankplassen i Oslo, før du legger merke til at ting ikke er helt som normalt. Det første blikket ditt møter, på veggen ved siden av døråpningen inn til de to indre gallerirommene, er et maleri som er utstyrt med intet mindre enn to gullrammer. Den ene er vesentlig større enn maleriet, og henger direkte på veggen med god avstand rundt kunstverket. Den andre rammen er montert oppå maleriets billedflate. Den første er en svulstig, men relativt enkel barokkinspirert ramme slik man laget dem i første halvdel av 1900-tallet (denne typen rammer ble ofte brukt på malerier av Edvard Munchs samtidige kollega, Arne Kavli, såkalte «Kavli-rammer»). Den andre, og langt mindre rammen, er en smalere og mer beskjeden, forgylt treramme som med sin skårne dekor like vel er mer forseggjort enn den store rammen.

Ole Jørgen Ness: «Reframed» (2012–2019). © Ole Jørgen Ness / BONO – Foto: Vegard Kleven/LNM

Denne leken med rammene er et svar på maleriets motiv. Det viser et todelt ansikt, en konstruksjon der ansiktet vender mot høyre med ett øye som ser direkte på betrakteren. Det andre øyet er skjult bak neseryggen. Denne «mangelen» er kompensert ved at ansiktet er supplert med en nese og munn til. De vender motsatt vei, mot venstre, og slik får dette janusansiktet likevel et slags øyepar som «ser» på betrakteren. Men ikke nok med det, mellom de to nesene finner vi en tredje nese og munn, riktig nok noe mer antydet enn de andre. Dermed kommer vi frem til utstillingens tittel, «Tertium Quid», som ifølge Wikipedia betyr «et uidentifisert tredje element som er i kombinasjon med to kjente.»

Det kommer egentlig ikke som noen overraskelse at en slik kommentar til den omvendte virkelighetsforståelsen vi opplever akkurat nå, kommer fra Ole Jørgen Ness. Han har interessert seg for Janus-motivet lenge. Men det at han bruker rammene til å manipulere tiden og eksistensen, og at vi kan oppleve det som en kommentar til koronakrisen, er både nytt, og for så vidt en heldig tilfeldighet. Utstillingen har vært planlagt lenge, og han benytter seg av kunstverk som har en tilblivelseshistorie som spenner over tyve år.

Ole Jørgen Ness leker spesielt mye med rammene i «Portal» (udatert). © Ole Jørgen Ness / BONO – Foto: Lars Elton

Ole Jørgen Ness (født 1961) ble kjent på 1980- og 90-tallet som driver av et undergrunnsgalleri og en kunstner som personifiserte flere kunstnerpersonligheter. De var minst ni, og de opererte i ulike kunstneriske sjangre og med forskjellige uttrykk. I 1994 laget han et schizofrent videoverk, «Opus Osiris», der de forskjellige kunstneridentitetene møtte hverandre i en kunstnersamtale. I utstillingen hos LNM kan vi kjenne igjen flere av de ulike kunstnerpersonlighetene, selv om de ikke blir navngitt. Samtidig er én av dem, Norvald Braaten, heftig til stede i utstillingen «Trans : Form : You : Late Volume 4», som han har laget sammen med Marit Følstad i deres felles galleri 222T (i Myntgaten 2, åpent etter avtale). Kunstnerpersonligheten Norvald Braaten har også bidratt til skulpturen som er volum 5 i serien. Den vises i gårdsrommet utenfor Myntgaten 2, og er en resirkulering av elementer Ole Jørgen Ness, Marit Følstad og Bo Bisgaard viste i utstillingen i QB Gallery (volum 3) under koronakrisen (les anmeldelse her).

Ole Jørgen Ness rammer inn bildene på flere måter. Her er et bambuspanel ekstra ramme for «Medusa» (1998, til venstre) og «Dorsoventralia» (2016). © Ole Jørgen Ness / BONO – Foto: Vegard Kleven/LNM

Å leke seg med motivene og trekke inn mytologiske og seksuelt ladede elementer er effekter vi kjenner fra Ole Jørgen Ness’ side gjennom flere tiår. Men når han nå også leker seg med rammene, får de tvetydige motivene en ny dimensjon. At det samtidig oppleves relevant i forhold til tidens koronakrise, er en positiv bonuseffekt. «Tertium Quid» er en mangfoldig utstilling som evner å overraske, blant annet gjennom kunstnerens bruk av veggpaneler som en ekstra ramme rundt kunsten.

De senere årene har Ole Jørgen Ness konsentrert seg om å være seg selv mens kunstnerpersonlighetene har vært parkert på sidelinjen. Selv om han ikke uttaler at de er med igjen, er det like fullt en glede å se at de ulike kunstnerpersonlighetene fortsatt er med som integrerte deler av kunsten i en uttrykksmessig mangfoldig utstilling. Det tvetydige og tvekjønnede er fortsatt en gledelig sterk side av Ole Jørgen Ness’ kunstneriske univers.

lars.elton@kunstavisen.no