Koronakrisens uventede kunstfront

Christine Istad: Delirious Metropol
Galleri Semmingsen, Oslo
12. mars – 3. mai 2020

Bo Bisgaard, Marit Følstad & Ole Jørgen Ness: 222T presents Trans : Form : You : Late Volume 3
QB galleri, Oslo
20. mars – 7. mai 2020

Arne Malmedal: Malerier fra slutten av 1990-tallet og tidlig 2000-tallet
Riis galleri, Oslo
14. mars – 9. mai 2020

Man kan ikke vente at tre utstillinger, i de eneste Oslo-galleriene som var åpne gjennom hele koronakrisen, skal kunne si noe om hva denne pandemien gjør med oss. Men – selv om det var en tilfeldighet at akkurat disse tre utstillingene skulle åpne under krisen, fikk de en slik betydning – på sitt vis. Uansett er de tre galleriene QB, Riis og Semmingsen unntakene som bekrefter regelen. De fleste andre galleriene, og alle museene, stengte på dagen eller i løpet av helgen, da statsministeren torsdag 12. mars annonserte «de mest inngripende tiltakene i fredstid».

Kunstverdenen begynner så smått å åpne opp igjen, etter at samfunnet har levd i unntakstilstand i over en måned. Selv om vi gradvis skal vende tilbake til normalen, medfører alvoret i situasjonen at vi må belage oss på forsiktig fremferd i lang tid fremover. Kunstmuseene må holde stengt til 15. juni, mens galleriene sorterer under vanlig forretningsdrift – som det ikke er noe forbud mot. Hvis vi ser bort fra utstillingsåpningene, er det sjelden mange mennesker til stede samtidig i et kunstgalleri. Det er ikke ofte at publikums antall blir et problem med hensyn til avstand og smittevern. Det innebærer at galleriene kan holde åpent som vanlig, men at utstillingsåpninger bør unngås fordi de samler for mange mennesker på én gang. Men, som vi skal se, også det har en løsning.

Selv om majoriteten av Oslos gallerier stengte på dagen, valgte tre av dem å åpne sine utstillinger under koronakrisen. Galleri Riis skulle åpne sin minneutstilling for Arne Malmedal lørdag 14. mars. De avlyste vernissasjen, men galleriet har holdt åpent gjennom hele utstillingsperioden. Da var det mer utfordrende for Galleri Semmingsen, som skulle åpne utstilling med Christine Istad torsdag 12. mars, samme kveld som koronatiltakene trådte i kraft. De valgte å gjennomføre åpningen med utvidet åpningstid, og god avstand mellom de få menneskene som dukket opp. Da Galleri QB åpnet sin utstilling fredag 20. mars, valgte de å gjennomføre vernissasjen og slippe inn en håndfull mennesker om gangen. Det gikk bra begge steder. Da Galleri A åpnet utstilling med Benjamin Bergman uken etter påske, torsdag 16. april, annonserte de køordning med 15 minutters innslipp. Det viste seg ikke å bli nødvendig.

Tilbake til kunsten: Det er unektelig litt pussig at tre veldig ulike utstillinger med hovedsakelig abstrakte kunstverk i varierende grad setter i gang tanker som knytter kunsten til koronakrisen. I hvert fall for meg har det dukket opp bilder i hodet som knytter an til det vi står midt oppe i. Det er kanskje ikke overraskende at slike assosiasjoner oppstår. Men det er ganske abstrakt, og når jeg tenker etter må jeg jo innse at forbindelsene er veldig indirekte.

Men det er nå en gang slik at fargene i noen av Arne Malmedals veldig firkantede malerier får meg til å tenke på de fargede substansene i en petriskål, disse sirkelrunde skålene som brukes til å dyrke mikrobiologisk cellekultur. Hos QB har Ole Jørgen Ness dekket inn trappen og gelenderet rundt med en grå plastduk med glidelås. (Se foto tidligere i teksten.) Det er bare en liten del av utstillingen, men det tar ikke lang tid før tankene går til tilsvarende teltduker jeg har sett på nyhetene, fra flyktningeleirer og midlertidige behandlingstelt utenfor verdens sykehus i disse koronatider. Og i Galleri Semmingsen utvikler den abstraksjonen Christine Istad henter frem fra arkitekturens elementer, assosiasjoner som balanserer mellom en kjølig distanse og en varm innlevelse. Det er like forunderlig som spennet mellom koronavirusets usynlige karakter og dets fascinerende visualisering.

Når jeg nå har skrevet dette, ser jeg jo hvor absurd det kan virke. Men det at disse tankene dukker opp er et symptom på den tiden vi lever i. En konsekvens av at den krisen vi gjennomlever er så uvant at vi ikke har forståelsesrammer som lar oss fatte hva som foregår. Da er det godt å kunne dykke ned i de visuelle overraskelsene som kunstverkene i disse tre utstillingene rommer. Det å gå på utstilling blir både en flukt og en påkobling.

Det er unektelig en sterk følelse av fremmedgjorthet som preger mitt inntrykk av Christine Istads fotografier. Samtidig har de en forførende visualitet som får (i hvert fall) meg til å dvele ved bildene. «Delirious Metropol» rommer fragmenterte bilder av arkitektur, detaljer satt sammen som om de var sett gjennom et prisme. I en tekst som følger utstillingen peker Karin Sunderø på økologisk sorg, en melankolsk lengsel etter tapte landskap og biologisk mangfold. Koronakrisen har tvunget oss til å forholde oss til verden på en langsom måte, og det har gjort at vi kan se våre omgivelser med nye øyne. Byenes tetthet og høye tempo er blitt en fare. Det er i byene smitten brer seg raskest. Er det noe rart at Istads utstilling vekker sterke følelser? Eller for å si det med Sunderø: «Istad gir ingen svar. I stedet spør hun: Hvordan fastholder vi vår identitet og menneskelige natur i en verden preget av fasader og speilinger?»

Fra Semmingsen på Tjuvholmen skal vi bevege oss inn til Oslos sentrum. Galleri QB, som er eid av en av landets eldste kunstinstitusjoner, kunsthandelen og auksjonshuset Blomqvist (som fyller 150 år i år), har invitert Oslos yngste visningssted, ett år gamle 222T, til å intervenere i sine lokaler. 222T er ikke et galleri i vanlig forstand. Det drives av kunstnerparet Marit Følstad og Ole Jørgen Ness, og de omtaler det lille visningsrommet i atelierbygget i Myntgata som «et protektorat». Her inviterer de kunstnere til å drive dybdeforskning i hva kunst kan være. Denne gangen er de to «galleristene» invitert selv. De har valgt å ta med Bo Bisgaard til QB.

Fra utstillingen i QB, med Bo Bisgaard, Marit Følstad og Ole Jørgen Ness.  © Bo Bisgaard / BONO, © Marit Følstad / BONO, © Ole Jørgen Ness / BONO – Foto: Istvan Virag / QB Gallery

Utstillingen med det omstendelig navnet «Trans : Form : You : Late Volume 3» er et konglomerat av ulike uttrykksformer og -midler. De tre kunstnerne bruker et vell av materialer, og de formale variasjonene spriker i alle retninger. Førsteinntrykket er kaotisk, men det tar ikke lang tid før de kunstneriske individene trer frem fra det tilsynelatende kaoset. Publikum inviteres inn i et gallerirom som viser seg fra ukjente sider. Et avlukke som vanligvis brukes som lager er blitt et lite forundringskammer med høyt oppdrevet, estetisk finesse. I kjelleren, under den nevnte duken, har Ole Jørgen Ness innredet et nærmest sakralt rom med malerier som vi kjenner igjen fra tidligere dypdykk ned i de ulike kunstnerpersonlighetene han lenge levde med. Utstillingen er i det hele tatt som en odyssé, en reise gjennom et kunstnerisk landskap der de store forskjellene utjevnes og alle har sin plass. Ren idyll eller oppdrevet konflikt?

Minneutstillingen med Arne Malmedal (1937-2018) er veldig annerledes. Den er en studie i de minimale nyansenes store betydning. Bildene du ser her på nettsiden kan bare gi deg en svak fornemmelse av hvordan maleriene faktisk er. Dette er kunstverk som ikke lar seg gjengi på skjerm. Malmedals malerier har så finstemte nyanser at du må bruke blikket aktivt i det eksisterende lyset. På en skjerm blir det relativt dødt. Han la malingen lag på lag for å finne den «perfekte» overflaten. En overflate der fargen kan vibrere, og der fargens avgrensning mot den hvite rammen rundt det monokrome fargefeltet blir en dramatisk påminning om de små og finstemte nyansenes betydning. Når du står der foran ett av maleriene kan du fordype deg i detaljene, studere hvordan en farge er mer enn én farge, og tenke over hvilken betydning selv de minste variasjoner har for helheten. 

Fra utstillingen i QB, med Bo Bisgaard, Marit Følstad og Ole Jørgen Ness.  © Bo Bisgaard / BONO, © Marit Følstad / BONO, © Ole Jørgen Ness / BONO – Foto: Istvan Virag / QB Gallery

Slik får kunsten relevans selv om kunstnerens intensjon kanskje var ganske så annerledes. Jeg skrev tidligere at vi nå «gradvis skal vende tilbake til normalen». Det absurde i denne situasjonen er at «normalen» ikke er normal lengre. Vi vet ikke hva vi skal vende tilbake til, fordi det eneste vi vet er at koronapandemien vil forandre samfunnet i så stor grad at så å si ingen ting noen gang vil bli det samme. Da er det viktig å ha kunsten som et visuelt og idémessig alternativ som inviterer oss inn i en verden der det er mulig og ønskelig å tenke nye og andre tanker. Eller, for å sitere teksten som følger utstillingen til 222T i QB: «Utfordringen blir derfor å komme seg unna maktens sorte hull. En må søke ut i periferien, In to Deep Space, sløse med tiden, eksperimentere med uproduktive omveier, utforske blindgater, gi rom for tvil og kjedsommelighet og tenke ukonvensjonelle tanker for at ny kunnskap skal nås.»

PS. Det skal nevnes at Shoot Gallery også har holdt åpent under hele koronakrisen, men kun etter avtale. Dag Alvengs utstilling «Palladio Songs» henger fortsatt i galleriet, ut april. I tillegg viser galleriet en blandet avdeling der det gis ti prosent rabatt på salg fra vegg ut april.

Les Lars Eltons anmeldelse av utstillingen her: Dag Alvengs tidløse øyeblikk

lars.elton@kunstavisen.no