Lyden av vevd snø

BERGEN
Galleri Christinegaard
Ananda Serné
Hymnosphere
Utstillingen står til 27. april

De tre tekstilene i utstillingen – laget av ull, bomull og viskose – fremstår som myke og fluffy på nært hold, med innslag av skarpe og glansfulle linjer og prikker. Fra avstand kan man skimte motivene, som stammer fra avanserte laserskanninger av det snødekte terrenget rundt forskningslandsbyen Ny-Ålesund på Svalbard. Her er konturer, teksturer og skygger fanget opp i forskningsøyemed, for så å bli overført til en digital vevstol av kunstneren.

I utstillingen møtes nøyaktighet på mange plan og fra ulike tidspunkter – snøkrystallene i luftige lag, laserskannerens vitenskapelighet og kunstnerens sans for varsomme utvalg. Bildene som fremkommer er øde og nesten utenomjordiske. Samtidig er det tydelig at Serné har gjort seg godt kjent med og tilpasset elementene i utstillingslokalet. Det er lavt under taket, mange bjelker og mye tre til galleri å være. Noe som har preget både installasjonen og stativene som tekstilene er montert på, slik at alt smelter sammen og hører sammen.

Hymner i rommet
Fra to vegghengte høyttalere høres lyden av tre stemmer som nynner, synger og puster – inn og ut. Det veksles mellom det hviskende, mekaniske og plutselig høylytte. Lydbrokkene gir assosiasjoner til forskjellige dyrelyder, eller er det mennesker som forsøker å skape seg et nytt språk? Iblant høres tung pust, noe som gir assosiasjoner til lyden av dyp søvn.

Lydbildet tilfører rommet og bildene en scenisk, spenningsskapende effekt.  Du blir raskt lyttende, ventende. De mørke vevene der snøen er svart, flettes sammen med lydbildet og leder tankene mot den mørkere tiden av døgnet. En nattlig stillhet ruver bak stemmene. En kan kjenne det kjølige og skyggefulle i stedet hvor de kommer fra. Verkene skaper en merkelig forventning i mellomrommet mellom det synlige og det hørbare.

Likheten mellom snø, vev og lyd
Serné er interessert i likheten mellom snø, vev og lyd. Noe så tilsynelatende vilkårlig, men etter hvert så åpenbart utløsende for en forbindelse mellom alle små enheter som organiserer seg til større strukturer.

Kanskje er det sporene de lager, deres elastisitet, volum og rytme, Serné opplever som fellesnevneren. Kanskje sporene vi kan lage i dem? Deres estetiske verdi. Utstillingen inviterer betrakteren til å legge merke til hvordan disse fysiske, men fleksible stoffene beveger seg rundt oss og sammen med oss.