En vag utforskning av vinden
Videoen på 20 minutter går i loop og gir en følelse av en syklisk tid. Det er, ifølge Kunstavisens anmelder, som om naturen selv messer et sjelelig budskap. Foto: Sasha Azanova.
Det lunefulle værfenomenet vind har blitt objekt for utforskning av det immaterielle i William Kudahls utstilling på Lydgalleriet i Bergen. Utstillingen, som er verd et besøk, står ut uken.
Bergen
Lydgalleriet
William Kudahl
The Wind is Reading, Reading the Wind
Utstillingen står til 2. mars
Utstillingsrommet er dempet og intimt, og fokuset er rettet mot en visuell og auditiv installasjon. En videoprojeksjon viser bøker som ligger spredt på en sandslette, åpne for vinden som blar gjennom sidene på uforutsigbare måter. Vinden, som er usynlig, blir synlig gjennom bøkene og ser faktisk ut til å lese dem samtidig som den skaper et tilfeldig spill i papiret.
Lydinstallasjonen forsterker opplevelsen av værfenomenet, og høyttalere rundt i rommet skaper en omsluttende lydkulisse. Det føles umiddelbart som et fint sted å være. En kan nesten kjenne at en er ute et øyeblikk.
Den lette, uregelmessige blafringen av boksider er en gjenkjennelig lyd – noen ganger forsiktig, andre ganger som en rask rasling. Vindens skiftende styrke og retning skaper variasjon i lyden. Den veksler mellom det uhåndgripelige og det fysisk tilstedeværende. I tillegg til den nevnte blafringen, høres også lyden av miljøet (ambient sound) – med susende vind og rasling i planter.
For en som kun har litt kunnskap om lydkunst fremstår verket solid gjennomført. Likefullt lurer jeg på om det ikke burde vært tatt et grep for å lage en slags retning i utstillingen, for å få frem det som ønskes oppnådd. Slik utstillingen fremstår forblir den på et vel åpent og assosiativt plan.
Kudahls flerkanals lydverk, komponert for 18 høyttalerelementer, gir en naturtro gjengivelse av lydbildet som henger sammen med videoen. Det er vakkert, smidig og enkelt. Foto: Sasha Azanova.
Tale for vinden
Tablået med bøker har en filmatisk og melankolsk kvalitet. Skyggene er lange, stedet er folketomt. Du blir hensatt til å stirre på noe nedstrippet, som en tankeverden eller en dagdrøm. Bøker er både konkrete objekter og abstrakte idébærere, som rommer fortellinger, teorier og fantasier, men som også er åpne for tolkning. I Kudahls verk blir bøkene utsatt for vindens innfall, noe som forsterker deres tvetydige natur – de er både faste gjenstander og flyktige budbringere av mening.
Verket reiser flere underfundige spørsmål: Hvem er det som leser? Er det vinden som tilegner seg kunnskap, eller er det vi som må lære å lese vinden? Kanskje bringer vinden med seg historier som den skriver ned i bøkene. Vinden får en slags personlighet, et vesen.
Fra utstillingen William Kudahl The Wind is Reading, Reading the Wind på Lydgalleriet i Bergen. Foto: Sasha Azanova.
Kudahl har også hentet inn alt han har kommet over av navn på verdens ulike eksisterende vinder, og samlet dem i en bok. Dette prosjektet i bokform defineres også som et verk i utstillingen og blir vist frem i form av pappesker med bøker i, samt et par leseeksemplarer. Boken er mer en vakker, poetisk samling og en kuriositet enn et reelt oppslagsverk. Alt som står der er fakta, men informasjonen er ikke systematisert. Det er vanskelig å se bokprosjektet som et bidrag på lik linje med videoinstallasjonen i utstillingen. Til det peker den både i form og plassering mest i retning av å være et tillegg.
Kunne vært utviklet videre
Den aktuelle utstillingen er bygget rundt en sterk visuell idé. William Kudahl har hentet inspirasjon fra en scene i filmen The Color of Pomegranates (1969), hvor bøker ligger spredt rundt på en liknende måte. Spørsmålet er om dette motivet i seg selv er nok som utgangspunkt for en kunstinstallasjon.
