Språklig struktur i black metal-rigg

Bergen
KUNSTHALL 3,14
Samuel Brzeski
Infernal Monologue
Utstillingen står til 14. april

Haugevis med skriblerier 
I hovedsalen på Kunsthall 3,14 blir man møtt av en stor, sentrert multimediainstallasjon bestående av fem store skjermer, høyttalere, scenerigg og scenelys. På skjermene flyter et marmorert, abstrakt motiv i gråtoner og vekslende bilder av symboler som kan minne om alt fra abstrakt grafikk til helleristninger og skrifttegn. Disse skribleriene viser seg å faktisk utgjøre et alfabet som har blitt laget til utstillingen. Rundt i lokalet finnes flere skjermer, enda mer scenerigg, lys på stativ, høyttalere og det man kan kalle rekvisitter i form av t-skjorter og pocketbøker spesielt laget for utstillingen. T-skjortene er black metal-tematikken tro: svarte, og med en hvit logo som er (og skal være) vanskelig å tyde. 

Disse haugene med «merch» underbygger kunstnerens ønske om å fremstille et slags  konsertmiljø med et humoristisk tilsnitt, men makter ikke å bli mer enn det.

Nekro-lyd og sansbart språk
Brzeski trakterer lydmediet med stødig hånd, og det er akkurat det som står seg best i denne utstillingen. Black metal-artisten BAPHY (Thea Ossum) har blitt invitert til å bidra med et lydspor som kan føles, om enn ikke forstås. Det er såkalte «nekro-lyder» og det skal være rått, ekte og brutalt. Hennes vokal er på kompetent vis skrikende, hvesende og hviskende, og den blandes med Brzeskis egen vokal som fremfører en blanding av manus, improvisasjon og det som kan minne om tungetale. Det oppleves definitivt ekte, men hva betyr det?

Sammen med motivene som danser over skjermene lar lyden kunstnerens vitenskapelige interesse for språk komme til uttrykk. Gjennom abstraksjon og overdrivelse blir språkets minste bestanddeler satt under lupen: den krummede linjen og presise lengdens meningsfullhet, utpustets mangslunghet og pausenes grenseløse betydning. 

En styrke ved det soniske som utspiller seg i denne utstillingen er at det bringer oss nærmere det kroppslige, og det faktum at språk og kommunikasjon er vel så fysisk og non-verbal som den er visuell og skriftlig. 

En visuelt slående del av utstillingen er en enkel videosnutt som viser seg å være forvridde og manipulerte opptak av munner som i opplæringsøyemed uttaler ulike ord. I all språkopplæring, bevisst og ubevisst, skal en lære seg å bruke et helt orkester av organer så presist og finstemt at lydene blir korrekte. Det gir en fin og uventet virkning stilt sammen med lydene som strømmer ut av høyttalerne.

Hva vil det si at noe er konvensjonelt?
Det som fungerer godt i den aktuelle utstillingen er at den stedvis tilbyr nye og åpne innganger til spørsmålet om hva det vil si at noe er konvensjonelt. På et overordnet plan spriker den imidlertid for mye og rommer en rekke elementer som ikke er godt nok integrert.