Inni bergsprekken

I 20 år har kunstner Runa Sandnes vært vaktmester i en bygård på Vålerenga i Oslo. Hun må ha vært en god vaktmester, for inne i et smalt mørkt rom, som også virker som bygårdens lagerrom, har hun siden 2019 drevet det sporadiske minigalleriet Trolldays & Trollnights, som egentlig også er et pågående kunstverk i seg selv. Uten naboklager.

Nekrolog markerer et nytt kapittel, og en jevnere utstillingstakt med fire utstillinger i året. Den neste åpner allerede under Oslo Art Weekend i slutten av mai.

Ikke en undergrunnsnattklubb, men likevel en portal til en helt annen verden. Døren til Trolldays & Trollnights ser tilforlaterlig ut, først når den står på gløtt aner man at den i det hele tatt er i bruk. (Foto: Anne Katrine Senstad).

Historisk avfall

Galleriet er noe av det mer spesielle man kan oppleve i Oslo. Rommet er smalt, og det blir smalere jo lenger inn man går. Det føles som å befinne seg inne i en bergsprekk.

Tidligere har rommet huset en tobakksbutikk. Så en nøkkelbutikk, før det ble lager, og nå også galleri. Restene fra hver epoke ligger fortsatt igjen. Ingen har pusset opp, bare revet ut det som har løsnet og latt resten stå igjen. Veggene er dekket av ulike tapeter og paneler. På en vegg henger fortsatt klistremerker som reklamerer for sigarettmerket Craven filter for 2,65 kroner. Man ser tydelige rester av en trapp. Der det en gang var dør til bakrommet er det rå betong.

Man finner også rester fra tidligere utstillinger. På en hylle står en betongskulptur, som jeg glemmer å spørre om hva er. Et annet sted ligger stivnet nattverd-oblat-røre som ser ut som ørevoks, fra Sandnes verk Something particular, 2025.

Kunstfare! Store flagg henger fra flaggstengene som bygården om vinteren bruker til å henge opp plastflagg som advarer mot takras. (Foto: Yngve Sikko)

Totalinstallasjon

I tidligere utstillinger har publikum måttet klatre i stiger og bruke lommelykt for å se de ulike verkene. I hyllene står fortsatt ting som tilhører bygården: partyteltet fint brettet sammen, ting til vedlikehold, ulike kanner og bokser. Å lete etter kunstverkene på den måten, under blinkede lyspære-lys, må føles spennende og stimulerende på den måten man oppsøker som barn, men som man etter hvert glemmer.

Denne gangen er det nok å bare stå et hvilket som helst sted i rommet. Bjørn Hatteruds lydverk Industrimuseum fyller luften. Lyset fra Anne Katrine Senstads neonverk Securities gjør det samme. Runa Sandnes bearbeidede speil, The Goblin, hvor hun har pusset bort deler av speilet, slik at bare glassflaten står igjen i en geometrisk figur, er plassert i matbutikk-høyde, omtrent ved hoften. Det er meningsløst å forsøke å skille opplevelsene av hvert enkelt verk fra hverandre.

Lyspæren blinker uhyggelig under utstillingen, og markerer med det tilstedeværelsen av Runa Sandnes lagerrom-installasjon DU SER IKKE MEG, men det er jeg som bestemmer, 2024. Blinkende lyspære, funnet objekt-rom. (Foto: Anne Katrine Sandnes).

Et korreks til den hvite boksen

Runa Sandnes er kanskje mest kjent for Minnested for snøen, blomsterverket i parken Ola Narr. Men de siste 15 årene har hun aller mest jobbet med å lage det hun kaller omvendte ekfraser av Tor Ulvens tekster. Denne gangen diktet Vi er de døde, hvor spøkelser er til stede, det spilles spøkelsesmusikk på radioen, og hvor sus og kosmisk støy blander seg med stemmer som snakker om ingenting.

På Trolldays & Trollnigts hører man lyden fra gaten utenfor, et konstant sus fra trafikken, bruddstykker fra forbipasserendes telefonsamtaler, føtter som knaser over grus. Kombinert med det trange mørke rommet, Senstads røde neon og Hatteruds ambientverk oppstår en magisk huleaktig og sensitiv stemning som fremstår som et nyttig korreks til den hvite boksens standardiserte måte å fremvise og oppleve kunst.

PS: Anne Katrine Senstad viser parallelt utstillingen TOPOEMAS and ABSOLUTE FAILURE på MELK (20.03–05.04.) med Victor Olafsson.