Portrett som sitt spesiale

Bildene presenteres i de to utstillingssalene i første etasje; museets beste rom for tradisjonell bildekunst. Det er rom som ikke krever ombygginger og fikse og forvirrende designløsninger som tar oppmerksomheten bort fra kunstverkene.

Utstillingen og den solide katalogen er en demonstrasjon av betydningen av forskning og aktualisering av kunsthistorien som motoren i et nasjonalt museum verdt navnet. Katalogen oppsummerer tidligere forskning, kommer med nye perspektiver og stimulerer til egne refleksjoner.

FAKTA

Asta Nørregaard: Sannhet & skjønnhet, Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design.

Kurator og fagredaktør: Wenche Volle. Prosjektleder: Rikke Lundgren.

Katalog: Kristian Wikborg Wiese (red.): Sannhet & skjønnhet, Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, 2026. Essays av Vibeke Waallann Hansen, Wenche Volle, Kari Greve, Ellen J. Lerberg, Hege Duckert, Trine Nordkvelle, Hanne Eide, Janne H. Arnesen.

Løfter frem kunsthistoriker Anne Wichstrøm

Asta Nørregaard har de siste førti år vært et omdreiningspunkt for diskusjoner om kvinnelige kunstneres plass og rolle i den kunsthistoriske diskusjonen. Museet skal ha honnør for å fremheve den betydning den nylig avdøde kunsthistorikeren Anne Wichstrøm (1941 – 2025) har spilt for å skape interesse for kvinnelige norske kunstnere. Wichstrøm var kurator for en omfattende utstilling av Asta Nørregaard i Galleri K i 1984 og Nørregaard spilte en sentral rolle i Wichstrøms bok «Kvinnelig, kunstnerliv» som fikk Brageprisen i 1997. Hun utga en monografi om kunstneren i 2011. Den mest omfattende utstilling av Nørregaard fant sted i 1996 på Blåfargeverket med Marit Lange som kurator.

Den første salen viser at Nørregaard også mestret sjangre som historie-, landskaps-, og interiørmaleri, samt realistiske fremstillinger av kvinner i arbeid. Det impresjonistiske mesterverket «Musikkinteriør» malt i Paris 1885 peker i retning av at Nørregaard hadde potensial til å bli en radikal modernistisk maler [red. se bildet nederst]. Bondekone fra Normandie, 1889, er på høyde med det beste i samtidig realistisk salongmaleri. Et annet hovedverk er i «I Atelieret» Fra 1883. Bildet er et ikonisk verk i både norsk og internasjonal litteratur om kvinner og kunst. Bildet er et programbilde der kunstneren viser sin kunstneriske bredde med seg selv i rollen som den kyndige og vellykkede kunstner. Kunst var et av de få yrker som passet for en kvinne. Kunstneren som Nørregaard selv er modell for, er i arbeid på en altertavle i stort format; et prestisjefylt bestillingsverk til Gjøvik kirke. Maleren arbeider i et luftig atelier der lyset faller inn fra vinduet der vi skimter grønne trekroner i landskapet utenfor. Stilen blander impulser fra samtidens naturalisme med vekt på en presis tegning av detaljer, en stram komposisjon i den akademiske tradisjon fra hennes studier i München og inntrykk fra impresjonismens lysbehandling og friere maleriske form i skildringen av utsikten gjennom ateliervinduet.

Nørregaard valgte portrettet som sitt spesiale. Salen med pasteller er et kuratorisk godt grep. Hun mestrer pastellteknikken bedre enn kanskje noen annen norsk kunstner. Det var en fornyet interesse for pastellen på 1880-tallet, og moderne franske kunstnere som Eduard Manet og Edgar Degas dyrket den.

Blant pastellene finner vi et portrett av den unge Edvard Munch, 1885. Han er fremstilt lutet lett fremover i en avslappet positur med venstre tommel opphengt i lommen, tegneblokk på låret og med blikket rettet mot en imaginær modell han skal skissere. Bak ham er et staffeli med en stor klassisk tegning av en sittende gutt og en landskapsbakgrunn i slekt med de malte fonder fotografer benyttet, og som vi kan mistenke at også Nørregaard brukte i enkelte portretter. Munch er skildret som en selvbevisst yngling, pen og en smule feminin. Munch tok selv opp pastellteknikken og kan ha hatt en overlegen lærer i nettopp Nørregaard.

Flere av artiklene i katalogen bidrar med interessante perspektiver på Nørregaard som motemaler – og da i positiv forstand som en maler av hvordan moten er en kilde til å plassere mennesker inn i forhold til makt, penger og posisjon.

Mesterverket blant portrettene viser Elisabeth Fearnley (født Young) fra 1892. Hun er en person som inntar sin plass og vet sin verdi i det sosiale sjikt hun tilhører. Nørregaard eksellerer i sin fremstilling av de ulike materialenes stofflighet, fra den delvis gjennomskinnelige silken i den svarte drakten, det lodne isbjørnskinnet, bordet i moteriktige orientalistisk mamelukk - renessanse med intarsia i perlemor og det japonistiske tapetet på veggen bak.

Bildet er det nærmeste en norsk kunstner kommer til de ekstravagante skildringer av sosietetskvinner som signaliserer overdådig rikdom og spektakulært forbruk i perioden 1870 – 1900, slik det ble fremstilt av John Singer Sargent, Giovanni Boldini og Anders Zorn. Nørregaard inntar en plass som en verdig norsk eksponent for denne stilen, men flertallet av Nørregaards kvinnefremstillinger blir likefullt nærmest tilbakeholdne sammenliknet med kontinentale og amerikanske fremstillinger.

Vurdert uaktuell for innkjøp av «ymse» årsaker

Det frister å påstå at Asta Nørregaards portretter er et bidrag til et nasjonalt prosjekt. Hennes kunst gir en presentasjon av toppen av samfunnspyramiden. Norge gikk mot slutten av 1800-tallet fra å være et standssamfunn til et dynamisk klassesamfunn med voksende motsetninger mellom embedsmenn, kapitaleiere og arbeidere. En betydelig del av det sjiktet Nørregaard portretterte, tilhørte den delen av overklassen som nok beklaget at adelskapet var forbudt i norsk lov. Når den radikale Jens Thiis og hans støttespillere i Nasjonalgalleriets innkjøpskomité ikke kjøpte Asta Nørregaards verker inn til galleriet, kan man mistenke at de i like stor grad var politisk som kunstnerisk motivert.