Finslipt bok om steinskulptur og gravstøtter

Minnekultur har lenge vært et sentralt forskningsfelt i kulturstudier, og boken gir et godt grunnlag for et dypere studium av norske krigsminnesmerker. Ikke minst har den verdi for en fremtidig diskusjon om minnesmerket og gravsteinersomkunstnerisk sjanger.

Andelslaget AL Stenskulptur – Norsk Billedhoggerforenings Atelier, ble startet opp i 1948 som en produksjonsbedrift eid av kunstnere. Årstallet er ingen tilfeldighet – i etterkrigstidens materialknapphet ble stein et lett tilgjengelig og rimelig materiale. Et stort antall krigsminnesmerker som ble reist landet over er hogget i stein. Ideen til firmaet oppsto nok i forlengelsen av hvordan Vigeland og skulpturatelieret ved Nidarosdomen hadde arbeidet med modeller i gips. De ble overført til ferdig verk vedhjelp av kyndige hoggere som arbeidet ut fra punktsatte modeller som ble overført til steinen gjennom en punktmaskin.

En tilleggsnæring

Utforming av gravsteiner knyttet til privat og offentlig behov ble en tilleggsnæring for firmaet, med store bestillinger til krigskirkegårder knyttet til Falstadskogen, Trandumskogen, den tyske krigskirkegården på Havstein i Trondheim og den sovjetiske gravplassen på Tjøtta. Bokens behandling av bedriftens rolle iproduksjon avgravstøtter for krigskirkegårder med og forsøk på å heve den kunstneriske kvaliteten på norsk produksjon av gravsteiner, tilhører de mest interessante i boken. Her befinner vi oss i et terreng som har stor aktualitet og dessuten utfordrer et tradisjonelt kunstbegrep der skillet mellom kunstsjangre og forholdet mellom kunstner som idéprodusent, designer og håndverker står i fokus.

«En kverulant av natur»

I Hauglands beretning er billedhoggeren Gunnar Janson den sentrale aktøren som styreleder fra 1946 til 1972. Janson studerte hos Antoine Bourdelle i Paris, og ble en høvdingskikkelse blant norske billedhoggere allerede på 1920-tallet. Han var ambisiøs, hadde en voldsom gjennomføringskraft, intellektuelt skarpsinn og var stridbar som få. Boken referer Jansons omtale av seg selv som «kverulant av natur». En egenkarakteristikk alle som var i kontakt med ham nok kan underskrive. For trønderen Janson må skulpturverkstedet ved Nidarosdomen, med sitt ideal om kollektivt arbeid knyttet til idéer om middelalderens arbeidskollektiver, vært en inspirasjon. Som sosialist – som de fleste kunstnere i hans generasjon var – skulle kunstneriske oppdrag fordeles til beste for yrkesgruppen som helhet. Dømt etter boka, var han ikke villig til å skjule sitt talent under en skjeppe – få har preget monumentkulturen som vokste frem i kjølvannet av krigen sterkere enn Janson, også i form av egne arbeider.

Bedriften hadde sin glanstid på 1950-60-tallet. Det hadde vært interessant å få forfatterens vurderinger av virksomhetens betydning satt opp mot det store bildet av norsk skulptur i denne perioden. Mange kunstnere foretrakk å hogge sine skulpturer direkte i steinen og ikke gå veien om gipsmodeller. Det gjelder mange av våre mest betydelige billedhoggere. Ved at det er bedriften og ikke enkeltkunstnere som står i sentrum for fremstillingen, spiller betydelige kunstnere innen nyere steinskulptur som Bård Breivik, Kristian Blystad og Knut Wold ingen rolle.

Spesialiserte produksjonsmiljøer

Teksten setter fokus på de økonomiske, materielle og tekniske vilkår for kunst som virksomhet. Temaet er sterkt underbelyst i litteraturen. Store deler av samtidskunsten er avhengig av at det foreligger spesialiserte produksjonsmiljøer. Kanskje gir det håp om en fornyet interesse for steinhoggerfaget. Produksjonen av monumenter har også fått nye krav på å oppfylle normer for bærekraft, sikkerhet og bruk av resirkulerbare materialer, som ikke minst kunst i stein egner seg godt til å belyse.

En finstilt avstemning av tekst og bilder

Boken faller innenfor en sjanger der det er meningsløst å skille tekst og illustrasjoner som om illustrasjoner er en staffasje hengt på teksten. Tekstenblir flettet sammen med et gjennomtenkt bildemateriale hentet fra bedriftsarkivet og representerer 25 enkeltkunstnere som har vært sentrale i produksjon av norsk steinskulptur. Designet er estetisk ryddig og ujålet i sin form. Det kler materialet og underbygger den i god forstand tørre stilen der hvert gram unødig pynt er slipt bort. Symbiosen av tekst og bilde er selve grunnsteinen i denne typen bøker. Designeren Halvor Bodin viser sin følsomhet for kunstboken som egen sjanger, ved å ivareta temaets alvor, signalisert av tittelen «mellomkunst og gravsteiner», i en finstilt avstemmingen av tekst og bilder.