«La det bli lys!» – Kunstavisen

Oslo
Astrup Fearnley Museet
Kunstnere: Cerith Wyn Evans, Ann Lislegaard, P. Staff
Kurator: Owen Martins
Grammars of Light
Utstillingen står til 10. mai

La det være sagt: Dette er en utstilling som innbyr til ulike lesemåter og tolkninger av verker som byr på en sofistikert sjonglering med begreper, kunsthistoriske referanser og symboler.

P. Staff og den utsatte kroppen

Opplevelsen av kroppens utsatthet er gjennomgående i den britiske kunstneren P. Staffs tre bidrag. De er montert innimellom verker av de øvrige to bidragsyterne i utstillingen, men har en integritet som overbeviser om at her står vi overfor et selvstendig og sterkt kunstnerskap.

Utstillingen innleder med et verk av P. Staff der betrakteren «møter» en skikkelse projisert på en høy og smal vegg. Skikkelsen pulserer mellom å tegne seg tydelig i skarpt for så å trues av å bli oppslukt av den blå bakgrunnen. Fra høyttalere i rommet bølger det lyd frem og tilbake som et ekko av mumling fra kroppens indre. En skarp grønn laserstråle belyser et punkt på siden av magen og penetrerer kroppen. Verket har en aura av en truet og sårbar kropp der huden er en membran mellom det indre og det ytre. Hadde det ikke vært for at strålen treffer magen og ikke hjertet kunne figuren blitt forbundet med hvordan St. Sebastian ble beskutt med piler.

I det innerste rommet i første etasje går vi inn i nok en installasjon av P. Staff. Et kammer med en tett, ekkel atmosfære der søtlig duft siver opp mot taket i et rom opplyst av oransje lamper. På veggene er er det montert noen små rosa ark med skriblerier. Er vi i en fengselscelle, et gasskammer eller et laboratorium? Skal vi tro kunstneren er røyken fra en røykmaskin et hormonpreparat som demper testosteronnivået. Dosen er så lav at vi ikke kommer i kategorien forsøksdyr for eksperimentell aggresjonsbehandling. I en smal passasje i overetasjen har P. Staff enda en ubehagelig og truende installasjon. Når man passerer gjennom det bombarderes blikket av raske skifter av stroboskoplys. På veggene er skrevet ord som knapt rekker å bli lest før de oppslukes av virvlene fra rotorblader montert i skulderhøyde som man må holde seg unna for ikke å bli kuttet opp. Nei da, det er bare en illusjon, viftene er hologrammer. P. Staff bearbeider maktforhold, men ikke i form av illustrasjoner ved å vise til bilder, men gjennom manipulering av rom, materialer og utstillingsscenografi.

Cerith Wyn Evans flertydige eleganse og poetiske fantasiflukt

Den walisiske kunstneren Cerith Wyn Evans lekne og luftige installasjon StarStarStar/Steer, (Transphoton)[red. bildet øverst i saken]er bygd av neonrør med pulserende lys. Formprinsippet som ligger til grunn, er repetisjoner av en geometrisk form basert på et rytmisk vekselspill mellom tynne glassrør spent fast i et skjelett av metall spredt utover i rommet. Verket omformer et vanskelig utstillingsrom til et lærestykke i presis regi der det sprer seg over hovedrommet og mesaninen i bygget og speiles i det hvelvede taket. Installasjonen forener referanser til hardcore minimalisme slik vi kjenner den fra amerikanske kunstnere som Dan Flavin og Robert Irwins lysskulpturer og en følsomhet for det elegante og underspilte, som kjennetegner britisk popkunst. I Museets informasjonsfolder referes det ustoppelig til doriske søyler i omtalen av verket. Det er relevant som assosiasjon, forutsatt at man oppfatter at denne formen er en negasjon av det å kunne bære noe som helst, der den svever ti centimeter over gulvet og henger ned fra taket uten å berøre det. For mine øyne er de lysende langstrakte sylindrene subtile variasjoner over en bestemt type hengende lamper produsert på Filipinene av Capiz-skjell. Disse enkle gjennomskinnelige strukturene var designeren Verner Pantons inspirasjon til den ikoniske FUN-serien fra 1964. Vekslingen av assosiasjoner fra hverdagslige interiørobjekter til den klassiske søylen, sprengningen av glasstaket og flukten ut i rommet, gjør installasjonen til en poetisk fantasiflukt.

En verden oppløst i fragmenter og speilinger

Ann Lislegaards viktigste bidrag ble opprinnelig skapt for Sao Paolo biennalen i 2006. Crystal World (after J. G. Ballard), er et tokanals videoarbeid med utgangspunkt i Ballards SF - roman og digital bearbeiding av arkitektur signert bl.a. Oscar Niemeyer. Tekst og arkitektur spaltes opp og går i dialog med et 3D-landskap som flyter mellom to skjermer. Verket representerer et gradvis tap av mening der alt til slutt oppløses i fragmenter som speiler seg i hverandre. Vi opplever et meningstap som følge av at distinksjoner brytes ned og alt går over hverandre i en stille flyt av informasjon, illusjoner og fragmenterte kontekster.

Kurator Owen Martins sammenstilling av verkene og teksten trykt i en lekker liten brosjyre, minner om en postmodernistisk freestyle, der alt slett ikke henger sammen med alt, men utgjør en fragmentert verden uten noen bestemt mening.