Ikke håp på menyen

Under Kunstakademi-studentenes pågående avgangsutstilling på Kunstnernes Hus, finner man verk ved inngangen, i restauranten, på toalettene i kjelleren og videre gjennom hele den litt rotete, skolebygg-aktige førsteetasjen. Atmosfæren er, med andre ord, ikke særlig høystemt. Mens de store overlyssalene i andre etasje huser utstillinger fra etablerte kunstnere, er det som om studentutstillingen er presset inn.

Denne måten å stille ut på mer eller mindre tvinger kunstnerne til å «gå i dialog» med huset. Dette skaper en viss dynamikk, men er ikke nødvendigvis et grep som faller like heldig ut for alle utstillerne. Mens noen verk er pent utstilt i en sal, er andre henvist til gangen, og man må nilese utstillingskartet for å ikke bare gå rett forbi.

Alarmsignal

Tittelen «ANTENNE ANTENNE» peker mot kommunikasjon – en antenne kan brukes til både å sende og motta beskjeder over lengre avstander. Samtidig kan den doble tittelen leses som et alarmsignal.

Hvis man ser bort fra de 18 betongavstøpningene av den utstoppede oteren som står over inngangen til Kunstnernes hus, laget av Zida Bruun og Lukas Moland, og spredt rundt omkring i utstillingen, er det den alarmistiske negative stemningen som dominerer.

Selv om utstillingen opptar til dels trange rom, har man ikke falt for fristelsen å overlesse utstillingssalen i 1. etasje. Foto: Jacky Jaan-Yuan Kuo

Tårer og smerte

På gulvet i nedre utstillingssal (i 1. etasje) ligger to tåreformede, sorte skulpturer, Camilla Bahnsens Stone tears, 2026, som nesten glir i ett med steinflisene under. Samme kunstners keramiske skulptur Hole, 2026, står oppstilt like ved, også den svart.

Fra taket henger Yanina Zaichankas Pain management, 2026, en naturtro gjengivelse av en pakke Paracet og dets innhold utført som en myk skulptur. Selve pakken ligner en madrass, pakningsvedlegget et teppe, og selve pillebrettet ligner, vel, et forstørret pillebrett. Bahnsen og Zaichanka er inne på det samme, distansen mellom smerten slik den burde fortonet seg, og slik den faktisk kommer til uttrykk. Paracet representerer smerte som noe privat, noe man vil skjule, og helst fjerne, samtidig som at Paracet ikke gjør at den underliggende sykdommen forsvinner. Bahnsens tårer renner ikke, de er blitt til monumenter i stein – og kan representere en slags medfølelse uten empati, en manifestasjon av hvordan den stadige strømmen av informasjon om verdens lidelse ikke er tilstrekkelig for å gjøre den følt. Kommunikasjon er ikke tilstrekkelig.

Foto: Jacky Jaan-Yuan Kuo

Maktrelasjoner og andre relasjoner

Med avstand kommer melankoli. Gloriya Talebis installasjoner preges av diaspora-sorg over å ikke ha tilgang til sin egen bakgrunn fra hjemlandet Iran, gjennom diverse objekter som er avstengt fra omgivelsene, enten ved gavebånd eller plastinnpakning. Alice Darby og Julie Barfod har på ulike måter gjort kroppen om til skulpturelle fragmenter, som skriker til oss, der de henger høyt oppe på veggene.

Carla Wedderkopps The Casting Call, 2026 er en deltagerbasert performance og installasjon, hvor man skal late som man leser et manus i en casting call. Installasjonen er plassert i et hjørne, uten utsikt mot inngangen, og følelsen av at det kan komme noen når som helst, gjør at jeg ikke tør spille skuespillet. Verket handler om å ytre seg gjennom andre, eller at andre ytrer seg gjennom deg, og betoner med det maktrelasjonene som finnes i all kommunikasjon, samt utsattheten som finnes i å ta ordet.

Lavmælt og delikat. Foto: Jacky Jaan-Yuan Kuo

Kunsttekst-buffet

Bevisst eller ubevisst har man samlet seg om et lett og lyst uttrykk. Kun et fåtall verk stopper rytmen. Franciska Eliassens monumentale og intrikate Jacquard-vev Jordvev, 2026, fyller en hel vegg på det såkalte Pakkerommet, som også huser en radiokanal som sender fem program på ulike tidspunkt gjennom utstillingsperioden. I akademirommet gjør den samme kunstneren det samme med kirkevindu-lignende Orgie, 2026. Ellers i rommet er det kun en blå «kommunal stol», som, såvidt jeg skjønner, tilhører Alice Darbys prosjekt, som bidrar med sterkt nok pigment til å registrere som det vi kaller «farge».

Det som i all hovedsak gjør at utstillingen til tross for den stemningsmessige monotonien likevel ikke føles flat, er grepet med invitere publikum til å selv sette sammen sin egen utstillingsbrosjyre. Det er en anerkjennelse av at det er opp til hver enkelt hva man får ut av utstillingen, men også umuligheten knyttet til det at en så stor gruppe kunstnere liksom skal kunne ha ett felles budskap.

Samtidig understrekes fragmenteringsprosessen som informasjon generelt går gjennom i vår tid – tenk personaliserte sosiale medier-feeder – en utvikling som er i ferd med å umuliggjøre å bygge varige fellesskap. Forskjellen her er at kontrollen blir gitt til den enkelte, og ikke er tilhørende en allmektig, tech-kapitalistisk algoritme.

Publikum inviteres til å sette sammen sin egen personlige utstillingsbrosjyre. Foto: Jacky Jaan-Yuan Kuo

Et stort spørsmål

Hvordan handle sammen uten å fullt ut forstå hverandre? Spørsmålet dras frem på et av arkene man kan velge å inkludere – eller ikke inkludere – i publikasjonen.

Det er virkelig spørsmålet, ikke bare i en videre samfunnsmessig kontekst, men også for denne gruppeutstillingen. Mens man famler etter svaret, innser man kanskje at det ligger et sted i den økte sensitiviteten disse delikate og påfallende lite bombastiske kunstverkene krever av publikum; en vilje til å lytte, også når man først ikke hører noe som helst. I det tomrommet kan det oppstå noe helt nytt.