Skogen er mer enn bare trær

Når man i et hjørne øverst i tredje etasje, gjemt bak Linda Soh Trengereids 11 meter lange og to meter høye Gjenklang (2025) oppdager et bilde av Edvard Munch – Kone på en vei (trolig 1882) – føles det som at kuratorene Bjørn Hatterud og Per Gunnar Eeg-Tverbakk bare kødder.

For bare trær, årets hovedutstilling på Vestfossen kunstlaboratorium, er en utpreget leken, i høyeste grad overskuddspreget, men frem til dette øyeblikket egentlig ikke fleipete utstilling. Over de fire etasjene bobler det over av visuell rikdom, og som da lokalene fortsatt huset en cellulosefabrikk (1886-1970) dreier det seg igjen om trær og trevirke.

For bare trær

Vestfossen

Gruppeutstilling

Vestfossen Kunstlaboratorium

Kuratert av Bjørn Hatterud og Per Gunnar Eeg-Tverbakk

2.5.-20.9

Alle elsker skog

Skog er genialt. Alle elsker skog. Kredible kunstnere og glade amatører. Figurative malere og transgressive konseptkunstnere. En ypperlig anledning til å skape en inkluderende utstilling, som inneholder høyt og lavt, smalt og bredt, stilt side om side i en setting hvor hierarkiene ikke er gitt. Nyutdannede kunstnere får hedersplass, Edvard Munch gjemmes bort.

En skog kan være levende, sprudlende, lys og harmonisk, men den kan også være mørk og full av død, mystisk og skummel. Slik blir skogen i kunsten et anvendelig motiv for utforsking og feiring av liv og Livet, men også for å gå dypere i mørkere og mer psykologisk retning.

Flott Sverre Malling-rom

Hver av etasjene har sitt tema. Første etasje utforsker poetiske, ekspressive og surrealistiske verk under fanen «Frodige forgreininger». Andre etasje samles rundt slagordet «Mystisk tussmørke», og dyrker mørke, romantikk og gotikk. I et av rommene dekker en svart-hvit fotoserie av Per Berntsen alle fire veggene, mens kullstiftverk av Sverre Malling på effektivt vis er hengt under, som en underskog, underbevissthet eller bare som symbol på skogens skjulte hemmeligheter.

Den store, for anledningen Alice in Wonderland-aktige, salen i tredje etasje fylles av «Spor etter folk og dyr», og inneholder alt fra et par verk som riffer på ideen om en skogshytte, det lille, nesten komisk bortgjemte Edvard Munch-verket, til merkelige skapninger halvveis mellom menneske og dyr – samt nevnte Gjenklang (2025), som danner et slags backdrop for hele greia.

Overraskende mange skumle aper

Kjelleren ligner for anledningen et spøkelseshus, og har fått mellomoverskriften «I skogens dyp». Her får det ukontrollerte, underbevisste og dyriske fritt spillerom. Det første man ser er et lakkert bavianskjelett, montert på en lysboks, som står i angrepsposisjon mot alle som kommer ned trappen.

Andreas Skjelde har satt rovfuglvinger på en utstoppet apekatt. Jonas Datland har laget en nesten realistisk, men ekstremt sjuskete og skummel liten orangutang i pappmasjé.

I alt er det seks apeskulpturer, av en eller annen grunn.

Skogen som fristed

Det er ubehagelig og frastøtende i det ene øyeblikket, seksualisert og forførende i det andre. I Amund Ulvestad, Fin Serck-Hanssen og Harald Lunde Helgesens installasjon Satyrer (2026), kan man sette seg på en veltet trestamme og holde rundt en svakt vibrerende trestokk, kledd i et hudlignende syntetisk stoff, mens man hører lyden av oralsex, omgitt av bilder som fremstiller homoseksuelle møter i skogen.

Skogen blir her ikke bare et sted hvor man kan unnslippe byen og det sosiale, men et sted hvor man kan være sosial på en måte som ikke uten videre blir akseptert ellers.

Det er også et videoprogram. I Johanna Hoffstens stop motion-film Found object (2019) finner to damer en avkappet penis i skogen, som de leker litt med før de moser den under skoen som en snegl.

En klassisk fallgruve når man maler skog

Selv om det er ekkelt i kjelleren, betyr ikke det at det ikke er ekkelt andre steder også. Dan Schein bruker maling som om det er majones fra en pose med for stort hull. Kaare Ruud har satt sammen en liten hytte av gnagde blyanter.

Også en kanonisert kunstner som Bendik Riis blir ekkel i møte med skogen, men ikke med like positivt fortegn. I et par bilder blir alt bare en eneste grønnbrun smørje, en klassisk fallgruve når man maler skog, og som er langt unna den skjerpende følelsen man får når man går i skogen i virkeligheten, hvor alle detaljene liksom trer ekstra tydelig frem. Det er noe med instinktene våre som får sanseapparatet til å skjerpe seg når man er ute i naturen. Jeg sier ikke at et godt maleri må matche den virkelige opplevelsen som ligger bak – men hvorfor er det så mange malerier av skog som ligner det siste man ser før man svimer av?

Bare i Sne-rim ornamenter (u.d.) får Riis frem den eksistensielle intensiteten til hvert enkelt tre.

Flott presentasjon

Lokalene på Vestfossen består naturlig av kriker og kroker. Presentasjonen veksler mellom verk hengt på hvitmalte lettvegger, og verk hengt direkte på patinaserte mur- og betongvegger. Noen steder skapes flotte samspilleffekter, som når rester av blå maling på veggen hentes inn i Sofie Berntsens stillferdige bildeserie like ved.

Uttrykket å ikke se skogen for bare trær, handler om at overdrevent detaljfokus kan hindre en i å se helheten. I denne konteksten oppleves det som at oppfordringen er å se forbi skillene i kunsten. At skillene mellom folkekunst og akademikunst, figurativ og konseptkunst oppheves, og at kunsten får stå fram, ikke som enkelte trær, men som en skog, en skog som er som skoger – vakker, meditativ, mystisk, inspirerende og skummel.

Det lykkes!