Svensk åpning

– Skal dere på Porsche-eventet i kveld?

Som nordmann har man noen fordommer mot Sverige, og noen av dem bekreftes ganske raskt i løpet av Stockholm Art Week.

Som land er Norge rikest, men storkapitalen yngler likevel bedre borte hos svenskene. Sverige er IKEA, Spotify, adel og dårlig sykelønnsordning. Ifølge en ny opptelling finnes det 91 svenske tech-bolag verdsatt til over én milliard svenske kroner. Da er børsnoterte selskaper utelatt fra regnestykket. Med privat kapital kommer også gode vilkår for kunsten. For mens Oslo ikke engang har en egen kunstuke, feirer Stockholm Art Week (SAW) i år 20-årsjubileum – med det tyske luksusbilmerket Porsche som samarbeidspartner.

På åpningen på Moderna Museet i begynnelsen uken flyter champagnen fra Louis Roederer. Det er bare såvidt man får med seg talene over den stadig mer intense sosialiseringen bakerst i lokalet.

Bygget fra 1958 er det motsatte av de nye Oslo-museenes signalbyggarkitektur, der det ligger lavt i terrenget ute på Skeppsholmen.

52 ulike typer flaskevann

Kan man egentlig bli mett på kunst? Nei, mener Joanne Sundström, leder og grunnlegger av SAW fra scenen. Etter å ha sett én bevegende utstilling vil man se en til, og så en til …

Det må hun kanskje si. SAW består av 17 museer og kunsthaller, syv institusjoner, to ulike messer, og alt fra tradisjonsrike gallerier med historie tilbake til 70-tallet og ned til små kunstnerdrevne gallerier med uklare åpningstider; i alt 70 deltagende visningssteder, med 150 ulike programpunkter spredt utover hele byen.

Ifølge en undersøkelse utført på vegne av SAW, svarte tre av fire at de anså kunst og kultur som viktig i et åpent og tolerant samfunn. Samtidig kunne nesten fire av ti ikke navnet på én eneste nålevende svensk kunstner.

Et pågående verk under åpningen signert det kunstnerdrevne galleriet Cues tematiserte nettopp hvordan tilgang til et grunnleggende gode kan gjøres til et luksusprodukt for noen få: En vannbar med hele 52 ulike typer flaskevann fra verden over, inspirert av vannbaren i den nå nedlagte luksusklesbutikken Collette i Paris. At det i begynnelsen var uklart hvorvidt baren var et kunstverk eller ikke, skapte en effektiv ironisering over en kunstverden som på overflaten nesten alltid er progressiv, men som er tett knyttet til internasjonal kapital, ulikhet og ulike former for utbytting.

På vei ut tar Kunstavisen Carsten Höllers sklie Stockholm slides, som bukter seg fra taket og ned til bakkeplan. Det kiler i magen. Vi spør vekterne som passer på om de har prøvd den selv. Svaret er nei. «Da må jeg jo dra hit på fritiden».

Ikke sammenlign med Nasjonalmuseet

Mens Nasjonalmuseet i Norge nyåpnet i 2022, holder svenskenes Nationalmuseum til i et renessanseinspirert bygg fra 1866, forsiktig renovert mellom 2013 og 2018. Presentasjonen følger kunsthistorien kronologisk, med de ulike kunstartene vist side om side.

Kunstavisen og annen internasjonal presse får se utstillingen Badin – bortom yta och mask, om den svenske hofftjeneren Gustav Badin, som ble født som slave på øya St. Croix i Karibia. I en vakker sal fylt med kongelige og adelige portretter, staselige møbler og malerier av damer med én pupp ute – og ikke minst Carl Gustav Pilos utrolige Gustav III:s kröning i Storkyrkan, 1792 – vises en film om svartes rolle i Sverige på 1700-tallet. Utstillingen oppleves typisk for kritiske utstillinger i vår tid, og vekker ingen store sjokk, men bare det å være i en slik sal med tredobbel takhøyde og naturlig lysinnslipp, er fantastisk.

Her er det klokt å ikke sammenligne med vårt eget mer effektive nasjonalmuseum.

Oslo-bølge

Det viser seg at overraskende mye av det som skjer på SAW har en kobling til Oslo og Norge. På Andréhn-Schiptjenko, med lokaler i Stockholm og Paris, viser Dev Dhunsi en nedskåret tvillingutstilling av vårens utstilling på Nitja, hvor kunstneren med «linsebasert praksis», utforsker spenningene mellom ulike identiteter og bakgrunner.

På Galleri Nordenhake (etablert 1976) ser vi en utstilling med Frida Orupabo, som fremstår mer leken, og med flere ulike klangbunner enn da hun fylte Astrup Fearnley for ett års tid siden.

Bonniers konsthall viser på sin side en underlig utstilling med svenske Ingela Ihrman, som denne våren har vært aktuell i gruppeutstillingen Iter Subterraneum på Bergen Kunsthall. Rekvisitt- og kostymeaktige skulpturer tematiserer natur, liv og død. Hovedverket i utstillingen er installasjonen Nattens lekar. En nattsvermer med vingespenn på sikkert fem meter sirkler rundt i et rom mens en annen ligger på ryggen på gulvet. Langs veggene sitter folk i kontemplativ stillhet.

Kommersiell og stolt av det

Da kunne ikke kontrasten vært større til Market Art Fair, som i likhet med SAW feirer 20 år. I nye store lokaler ute ved havneområdet, har messen samlet 54 ulike gallerier, hovedsakelig fra Norden.

Mens verk som Nattens lekar, er ment å oppleves, skal verkene på Market Art Fair først og fremst kjøpes. Med andre ord er det mye maleri i den striglede messehallen, oftest av typen som spiller på lag med verdens forståelse av de nordiske landene som spesielt nære naturen: Solen, lyset og annet i det smakfulle grenselandet mellom figurasjon og abstraksjon.

Arvida Byström skiller seg ut ved å bruke AI, noe som definitivt er dårlig smak. Verkene hennes tematiserer hvordan teknologien er i ferd med å viske ut kjente kategorier: mellom menneske og maskin, mellom det seksualiserte og det dagligdagse bildet, og rent konkret i verkene: mellom dyr og menneske.

Og også i Byströms tilfelle: mellom kunst og visuelt søppel.

Mens messen tidligere har vært lokal, har man nå innsett at kunsten er global, også i Stockholm, noe direktør Sara Berner Bengtson trakk frem som viktig i en tid med økende nasjonalisme. Syv norske gallerier deltok, men man fikk handlet norsk også i andre båser, deriblant Fredrik Værslev for Carl Kostyál (UK/SE/HK) og Dag Erik Elgin og A.K. Dolven via Anthony Wilkinson Gallery (UK).

Egen motmesse

Som motvekt til kommersielle Market Art Fair, arrangeres «motmessen» Supermarket Art Fair. Årets utgave av den kunstnerdrevne messen fant sted i en gammel flisbutikk i det gigantiske byutviklingsprosjektet Slaktshusområdet.

Messen har mer global profil enn Market, og med etoset «konflikter på toppen, dialog på botten», fant man kunstnere fra Russland og Ukraina, USA og Iran.

Kunstnerdrevne steder representerer en slags demokratisk motstandsbevegelse mot kunsten og samfunnet som kapital. Idealet er samarbeid, dugnadsånd og at kunsten skal være tilgjengelig.

På Supermarket kan man også snakke om en kunstnerdrevet estetikk dominert av pappmasje, glitter, tekstiler, glorete farger, ironi og humor.

Det er ikke alltid like teknisk stringent, nesten alltid bedre konseptuelt enn som visuelt uttrykk, samtidig er Supermarket et spennende sted å være, og noe er også virkelig bra etter mer tradisjonelle kriterium, som koreanske Lim Soosiks foto av bokhyller, ømt plassert på grovkuttede ark, og hvor sting løper på tvers, som for å holde fast bøkene ekstra godt.

Endelig åpner Stockholm seg mot verden

Det er det kunstnerdrevne galleriet Beau Travail i et søtt, lite trehus fra 1600-tallet som kanskje best oppsummerer Stockholm som kunstby anno 2026. Her kombineres Market Art Fairs kvalitetsbevissthet og globale ambisjoner med Supermarkets motstand mot å lage det som først og fremst selger.

Nikhil Vettukatills idédrevne utstilling Speculation bestod blant annet av en serie romantiske malerier hentet fra bruktbutikker i området, med himmelen malt dommedagsaktig oransje, og fortalte en moderne kunsthistorie fra bohemene til kunsten som investeringsobjekt. Lokasjonen ble i seg selv en del av konteksten som definerte utstillingen. Likt Grünerløkka, er Södermalm et område hvor ideen om kunstneren og bohemen fortsatt driver boligprisene oppover, lenge etter at disse gruppene selv er priset ut.

Gallerist Marie Karlberg lar seg inspirere av både scenen i Oslo og i København, som hun opplever som mer åpen enn Stockholm: København er naturlig nært kontinentet. Oslo er for liten til at man har kunnet lure seg til å tro at man er seg selv nok.