Feiring med måte – Kunstavisen

Det er en overraskende harmonisk stemning som fyller rommene på Oslo Kunstforening i disse dager. Avgangsstudentene ved bachelorutdanningen i Billedkunst ved Statens kunstakademi, som nylig åpnet sin utstilling i OK, overholder nemlig klasserommets dyd nummer én, nemlig bruk av innestemme.

Det første man ser når man kommer inn dørene er et metallbur, omtrent på størrelse med en telefonkiosk. Inni er det, såvidt jeg kan se, ingenting. Buret er låst med en hjerteformet rød kodelås. Julius Carlsson Jeansson (f. 2001) står bak verket, som viser seg å være kledd i en aluminiumsnetting som blokkerer mobilsignaler, og med det blir en synliggjøring av strukturene som tillater og hindrer oss å kommunisere.

Avgang 2026: Bachelor billedkunst

Oslo

Oslo Kunstforening

17.04–03.05

Isak Austin, Ånund Engebret Berger, Line Berget, Andrea Berner, Julius Carlsson Jeansson, Owidia Hedda Marie-Louise Antoinette Delmas Reistad Wesenberg, Mathias Eugen Engen, Viktor Lier Hansen, Mattis Kristian Hansgaard, Jacqueline Windy Havn, Jonas Meurer-Lunde, Isabelle Aimeé Mar Bastidas Johannesen, Rosa Kristalova, Patrick Kuoppamäki, Embla Alvrun Uma Vegardsdotter Moe, Lidiya Solomon Muluberhanu, Anton Samuel Olausson, Ebbe Marienborg Schieldrop, Nana Marika Umetani Schulze, Thando Beau Sikawuti, Benjamin Aaron, Thea Tuset og Alexander Magnus Øvreås Wille.

Kuratert av Ifrah Osman og Antonio Cataldo.

Kommunikasjon og konsentrasjon

Nettopp hvordan man hindrer og tillater hverandre å kommunisere, er en tråd som løper gjennom hele utstillingen, som virker usedvanlig samspilt, og slett ikke bærer preg av en oppfattelse av gruppeutstillingen som en arena for å konkurrere om oppmerksomhet.

Rosa Kristalova (f. 2000) har plassert små arbeider i en frittstående skuff og på et bord med utskjæringer. Presentasjonen minner om hvordan man stiller ut arkivmateriale, eller hvordan en true crime-serie presenterer bevismateriale. På bordet står en hånd i gips som holder en penn. Her løftes prosessen frem – det konsentrerte arbeidet som ligger bak enhver kunstnerisk produksjon – og blir til selve hovedinnholdet.

Ber oss om å skjerpe sansene

Jonas Meurer Lundes (f. 2002) lydverk er definerende for innestemme-mentaliteten som preger utstillingen. Verket er til stede gjennom alle rommene i andre etasje, og høres bare som et vagt sus, litt som en vannkran som renner i et annet rom.

Med ujevne mellomrom forsvinner lyden plutselig, og først da er det man virkelig legger merke til den. Fraværet er ment å skjerpe sansene, påkalle oppmerksomheten mot alle lydene – og de andre inntrykkene – som med ett plutselig trer tydeligere frem.

Den sobre stemningen understrekes av lyssettingen. I første etasje består den av det naturlige lyset som kommer fra vinduene. At lyset strømmer utenfra og inn, får en effekt som er parallell med Lundes lyd i etasjen over: oppmerksomheten ledes mot rommene i seg selv. Skjeve tregulv, nedslitt stukkatur langs taket, rester av gammel tapet. Det føles som man befinner seg inne i en utrensket herregård, hvor bare vage avtrykk av fordums storhet er tilbake, noe som i og for seg er en ganske sannferdig beskrivelse av Rådmannsgården – Oslos eldste bevarte bygård – anno 2026.

Den samme minnedrevne melankolien som oppstår som følge av disse grepene er også til stede i flere av verkene.

Kunst om ting som visner

Isak Austin (f. 2001) maler figurer som liksom er i ferd med å visne vekk. Et triptyk virker å forestille en guttegjeng i oppløsning, hvor den sosiale dynamikken kommer tydelig til uttrykk gjennom blikk og, ikke minst, i hvilken retning de ulike figurene virker å være på vei.

Også hos Lidiya Solomon Muluberhanus (f. 1996) visner motivene liksom hen. Maleriene hennes danner en skulpturell struktur som balanserer på en meislet stein som ligner en liten bit fra et gammelt bygg. Denne hviler igjen på en liten hylle snekret av resirkulerte materialer som bærer spor av tidligere bruk. Listverk som ser ut som det er hentet fra en søppelfylling, danner rammer som bare delvis omslutter maleriene, og peker mot noe uferdig eller noe som holder på å gå i oppløsning. Motivene viser korte, stille glimt fra dramatiske situasjoner: en fallende hest; tre skygger som beveger seg vekk; far og barn som sitter i en korridor og venter, mens en lege skal til å komme med en trist beskjed.

Line Berget (f. 1965), bidrar med en slags skitten skogbunn-aktig abstraksjon med verket Supernatur. Skogbunnaktig er det også i det mosekledde rommet hvor Isabelle Aimeé Mar Bastidas Johannesen (f. 2000) har satt opp et elektrisk orgel, og gjennomfører performance i løpet av utstillingsperioden. I likhet med de andre performancene i løpet av utstillingen har denne dessverre ikke fått plass i denne anmeldelsen.

Bare bittelitt humor

Den ettertenksomme stemningen brytes bare opp en sjelden gang, for eksempel når Owidia Wesenberg (f. 2000) har skrevet ordet fitte med løkkeskrift i en liten, gjennomsiktig ramme i vinduet ut mot gaten – det nærmeste utstillingen kommer et rent statement. Dagen etter åpningen ligger det rødløk strødd på gulvet etter hennes performance Miss fantastiske fitte.

Også Anton Olausson (f. 1988) bruker grønnsaker og humor i sin skulpturelle utforsking av First price-gulrotens potensial. I løpet av utstillingsperioden vil gulrøtter plassert i en glassmontér sakte råtne – såvidt jeg forstår – et grep som er ganske typisk for slike utstillinger. Men skulpturen er mye mer enn det. Man må nesten se det selv, men man kan si det ligner en slags en gulrotformet rakett snekret sammen av trebiter og garntråd.

Vender seg vekk fra politikken

Sør-Afrikanske Thando Beau Sikawuti (f. 1984) har laget en multimedial skulptur, hvor en hul stålstruktur hviler på en haug bøker stående på en kontorstol. Inne i skulpturen vises en film som tematiserer rase og klasse gjennom et scenario hvor en vaskearbeider rydder opp etter to som slåss. Man blir nysgjerrig på bøkene som hele greia hviler på, men man kan ikke løfte ut en av bøkene – som alle ser ut til å handle om postkolonial teori – uten at hele greia raser. En av utstillingens ytterst få tydelige politiske påstander.

Når kunsten er truet av politisk press – og samfunnet generelt er truet av politisk press, kan man si – føles det kanskje tryggest å lukke seg inne. Fokusere på øyeblikket her og nå, bruke innestemme, og gjøre som avgangselevene ved Statens kunstakademi i 2026 har gjort: prøve å skape noe felles, heller enn å dyrke motsetningene.