Det som reiser med vinden

BERGEN
Bergen Kunsthall
Edgar Calel
Ni Musmut (It’s Breezing)
Utstillingen står til 5. januar 2025

Jord, stein, ild
En gruppe store steiner er på kyndig vis hengt opp i tykke tau festet i taket. Det elektriske lyset i taket er skrudd av og steinene er kun belyst fra undersiden, av håndlagde stearinlys i ulike farger, nennsomt plassert på små hauger av jord formet i pene sirkler. Én haug under hver stein. Lysene må holdes i live – de vitner om det tapte og må leses årvåkent av alle som kommer etter. Stemningen er en anelse sakral, men de store steinene peker først og fremst i retning av urmennesket og grunnleggende naturelementer. 

Etter dette første møtet finner man store hauger med jord i Kunsthallens neste, og største sal. Og med dette nokså lite kompliserte grepet har rommet blitt imponerende forandret. Luften her inne synes å syde av fukt og liv. Jorden er tilforlatelig anlagt, og hauger i ulike høyder omgir deg på hver side av en sti som er dannet i midten. Dragningen mot å ta denne stien i bruk, tråkke lengden frem og tilbake, gir en følelse av å ha trådt inn i et nytt landskap. I ulike høyder hviler 76 leirkrukker fylt med vann og kronblader, utstyrt med hver sin kvist på toppen.

Scenografi for ritualer
Calel gir oss en slags ekstrakt av de materielle rammene for deltakelse i den mayiske kaqchikeltradisjonen han selv kommer fra. Det vi ser er oppstillingen av elementer som tas i bruk ved offerritualer, ritualer for takknemlighet eller kontakt med ånder. Han er opptatt av å hylle sin kultur på den ene siden, og på den andre siden danne et dynamisk rom hvor ulike steder og tider kan fusjonere med ideen om repeterende handlinger som omdreiningspunkt. Slik sett kunne kanskje utstillingen ha delt ut flere roller til gjestene enn kun som betraktere. 

Til ritualene har Calel laget en scenografi basert på skikker som ikke skal betraktes gjennom eksotifiserende briller – det vi presenteres for er snarere vitnesbyrd om mennesker som deltar i forskjellige former for fellesskap. Og det er ikke så fremmedartet tross alt, snarere er det noe hjemlig, også bokstavelig talt, over disse 30 tonnene med jord hentet her på Vestlandet.

Kollektive prosesser og kollektivt eierskap
I den øvrige delen av utstillingen finner man en annen type avbildninger av Calel sitt hjemsted, gjennom broderier på to store bomullslerreter, et veggmaleri i leire og en serie mindre malerier. Og som alltid er kunsten hans laget i samarbeid med venner og familie. Konteksten for kunsten forteller oss noe om synet på familien som en utvidelse av selvet. Konvensjonelle definisjoner av kunstnerrollen, institusjonen og selve kunstverket blir gjennom hele utstillingen kommentert og utfordret.

De ansatte ved Bergen Kunsthall har fått et kollektivt ansvar for å holde liv i flammene, bytte ut vannet i krukkene og fjerne visne roseblader. Ikke er det nødvendigvis mulig å kjøpe arbeidene heller; kunstneren har flere ganger uttalt at «alt ikke er til salgs». For noen år tilbake fikk Tate Modern i London til slutt lov til å forvalte, men altså ikke eie, et kunstverk av Edgar Calel i 13 år. Avtalen var et resultat av forhandlinger mellom museet, kunstneren og Kaqchikelfolket som kunstneren stammer fra. Forvaltningsansvaret inkluderer også ritualer knyttet til verket, og dermed også mennesker som utfører disse. Det er til syvende og sist kropper som er bærere av den immaterielle visdommen som videreføres. Resten er rekvisitter.

Vinden varsler at noe skal skje
Utstillingen er gitt tittel etter en spesiell vind i fjellene i Guatemala som varsler at noe er i ferd med å skje. Det sentrale budskapet i utstillingen er at kunnskap og rituelle handlinger kollektivt må voktes og videreføres. Det hører med til fortellingen at kaqchikelfolket daglig utsettes for trusler om utestengelse og kulturell tilintetgjørelse. 

Ved at de ansatte ved Bergen Kunsthall gjennom hele utstillingsperioden vaklevorent og på egne betingelser må bestige en haug hvor en av leirkrukkene trenger utskifting av vann, eller forsiktig må bytte ut et stearinlys, skjer altså det som prosjektet er ute etter: elementer fra kulturen har fått reise og blir levendegjort på ny. Mennesker som blir involvert blir bærere av nye muligheter og nyanser i oversettelsen.