Symbiosens avtrykk

BERGEN
KRAFT
Sofia Eliasson
Symbioser
Står til 14.01.24

Visuell ro og stillhet preger utstillingen hvor to verksgrupper møysommelig er ordnet i rekker - på henholdsvis gulv og vegger. Det første som kommer til syne gjennom døren er bjørkeplatene på gulvet, men vel inne i rommet skifter jeg straks kurs mot den blanke overflaten og detaljrikdommen i det som henger på veggene. En åpenbar assosiasjon til disse objektene er arkeologi og fossiler. Bjørkeplatene får jeg se nærmere på senere. 

Orkidéer, kleberstein og tinn
I sitt kunstnerskap har Eliasson lenge vist en fascinasjon for sjeldne funn, materialers liv og avstøpninger. Hun arbeider eksperimenterende med installasjon, skulptur og maleri.

Serien Venus´ søstre på vegg består av seks par kombinerte støpeformer og avstøpninger [red. se et eksempel øverst i saken her]. Støpeformene er laget i kleberstein og avstøpningene i tinn, materialer som gir assosiasjoner til middelalder og vikingtid (Nidarosdomen består av blant annet store mengder kleberstein). 

Fra utstillingen Sofia Eliasson Symbioser på KRAFT i Bergen. Foto: van Hoegee / KRAFT

Disse parene fremstår som en klassisk inngang til perspektivtaking: vi ser den positive og den negative formen, side om side. Som stempel og trykk: det som danner tegnet, og tegnet selv.  Venus´ søstre har en noe pedagogisk og museal karakter, verket vil vise oss den andre siden – eller rettere sagt – den andre tiden. Og det insisteres nærmest på at kraften mest av alt ligger i at de hører sammen. Spørsmålet om hva figuren i tinn egentlig forestiller viser seg å være sekundært.

Liv på Venus?
Det er to ting som gjør serien Venus ́søstre spesielt interessant. Den ene er bruken av tinn. Figurene fremstår friske og rene, og slett ikke gravd frem fra oldtiden. De strikte og litt kliniske stativene som har opptrådt i noen av Eliassons tidligere utstillinger, er ikke til stede. Her holdes ikke objektene opp ved hjelp av kalde klyper, men hviler lett på veggen bak. Samtidig bringer tinnets klare glans noe av den samme kulden inn i rommet, bare at her tilfører det en mer sci-fi-aktig dimensjon. Figurene vitner om et funn av noe som kanskje ikke ligger tilbake i tid, slik man kunne forvente. De ser mer ut som natur som imiterer kultur, de er uklare på om de er funnet eller konstruert, om de er nye eller gamle.

De forvirrer tidsperspektivet vårt der de fremviser ulike stadier av evolusjon, inkludert det som ligger foran oss. Det er kanskje ikke så rart når det viser seg at figurene er dannet i samarbeid med kunstig intelligens. Eliasson har nemlig matet kunstig intelligens med eget materiale, bilder og tekst og i retur fått en form for orkidé som altså egentlig ikke finnes. Så vidt vi vet. Hvilken av de to – kunstneren eller KI – som i størst grad preger figurene, er det vanskelig å si noe om.

Det eneste interessante er at vi ser på akkurat dette akkurat nå. Det er ikke formen selv, men samlingen av punkter som leder frem til den som er i Eliassons fokus. Og resultatene er vakre vitnesbyrd om akkurat dette. Den dype fascinasjonen for hva som kommer ut av slike prosesser er tydelig til stede.

Den andre tingen som får meg til å dvele er klebersteinens form. Steinen har en flat forside med et innfelt relieff, og er omkring seks centimeter tykk. Brorparten av disse har noen sider som er helt rette, og de øvrige er som tykke biter med revet papir. Plassert på rekke kan det se ut som et forsøk på å sette sammen biter til ord. Med sin form og sine skygger både bærer, er og danner klebersteinene former og spor.

Et vakkert liv etter døden
Den døde bjørken på gulvet er full av billeskapte furer og hull. Platene er et sted midt imellom alt et menneske på komfortabelt vis kan nyttiggjøre seg av: benk, seng og bord. Men de er ikke noen av disse tingene, de er bjørk som etter sin død har blitt ny og vakker. Treet har fått intrikate mønster, noe som dessverre er vanskelig å studere helt tilfredsstillende når platene har en viss dimensjon og ligger flatt inntil hverandre. Det er i hvert fall noe fint med denne lille fortellingen på gulvet. Borebillen har forsynt seg av et ødelagt tre. Og naturen ødelegger jo ting på en vakrere måte enn mennesker, derfor kalles det heller ikke ødeleggelse. Det kalles bare spor og prosess – her er død bare en annen side av liv.

Også her har Eliasson invitert en annen, nokså ukontrollerbar må vi kunne si, livsform inn i produksjonen av utstillingen. Denne liberale holdningen til rollen som skaper av kunst kler prosjektet og det utstillingens tittel peker på.