Om naturvern og alt med puls

Bergen
Bergen Kunsthall
Earthworks
Kuratorer: Axel Wieder og Silja Leifsdottir
26. januar — 7. april 2024

Earthworks er en utstilling med mye på hjertet og vi blir forespeilet undersøkelser omkring kunstens rolle i den nordiske miljøbevegelsen, våre forestillinger om naturen, natur i kunst, naturen som samarbeidspartner og historiske linjer. Resultatet har blitt en slags panelsamtale med litt for mange deltakere og uten moderator – jeg får ikke helt med meg hva alle prøver å si. Enkelte steder dukker det imidlertid opp et og annet lyspunkt der fattbar dokumentasjon eller merkbar puls viser seg. 

Natur er alltid her og nå
Utstillingen kan grovt sett deles i to kategorier: den ene rommer prosjekter som forteller om historiske linjer eller nåtidige prosjekter knyttet til naturvern og felleskap. Det andre er prosjekter (med en, i mine øyne, mer politisk karakter) som vil si noe gjennom en sårbar og begripelig tilstedeværelse. Et eksempel på sistnevnte er Jenna Sutelas kompostinstallasjon Vermi Cell, hvor vi inne i et mørkt og drapert avlukke kan oppleve jord og meitemark som genererer lyd. Verket har av installasjonstekniske årsaker fått langt bedre vilkår enn det meste andre jeg ser. I dette møtet forsvinner mitt behov for å skulle forstå noe mer om hvordan dette verket har kommet til. For mens jeg ser meg selv stå i mørket og glo på en haug med jord og blader lyssatt av pulserende strobelys, kan jeg forstå at denne tilværelsen gir fullstendig mening for meitemarken som iherdig arbeider inne i jordhaugen. Kombinasjonen av lukt, lyd, lys og mystiske dingser som stikker opp av haugen, knytter meg direkte til det som skjer, og gjør det fullstendig meningsfullt for også meg å være her akkurat nå. Dette skjer nemlig hele tiden. For noe skjer hele tiden. Naturen følger ikke ukeplaner med planleggingsdager og inneklemt dag – naturen durer, er, vil og gjør. Hele tiden. Og belyser dermed at det strengt tatt er vi som holder på med det virkelig besynderlige her i verden, vi mennesker som ikke engang tåler ren væren. Verket er et vakkert utslag av et kunstnerisk prosjekt hvor viljen til å være helt nær det rudimentære [red. grunnleggende] får råde. 

Johanne Hestvold sine skulpturer, Divination (Pasargadae Garden) og Demonstration (Zaryadye Park) er et annet prosjekt hvor helt små livsformer bærer på en sårbar spenning. Jeg ser på overdimensjonerte take-away-bokser med keitete rom, som viser seg å speile traséer fra nye og gamle parker langt, langt unna. Boksene er laget av mycelium-kompositt - et levende, men sovende materiale som kan vekkes av faktorer i luften rundt oss. Den informasjonen preger helt klart opplevelsen av min rolle som luftpåvirker i skulpturenes, og dermed alle tings, nærvær.

Inghild Karlsens Pustende ballong nr. 2 har også en seig og troskyldig tilnærming til materialers egenskaper, prosessens verdi og luften omkring oss. Alle disse arbeidene har til felles det jeg tenker utstillingen kunne trengt litt mer av: verk som tar betrakteren litt ut av utstillingen, og som overskrider utstillingens tenkte ambisjoner.

Avbalansert og tilgjengelig
Hva gjelder de nevnte «opplysningsprosjektene», er informasjonen som omhandler Mardøla, av de som når best frem. En sober visning av avisutklipp og bilder er satt sammen med dokumentaren Kampen om Mardøla (1972) av Oddvar Einarson, silketrykket Mardøla Blues (1970) av Egil Storeide, og seks surrealistiske tegninger av Sigmund Kvaløy Setreng (1970). Sammenstillingen tar oss med til den første sivile ulydighetsaksjonen for naturvern i Norge, i forbindelse med utbyggingen av kraftverk i Eikesdalen (Møre og Romsdal) sommeren 1970. Det fremstår sterkt i kraft av tiden det er laget i og den iboende fortellingen om fellesskap og protest. Sammen med formsikre visuelle arbeider skiller dette seg ut i den store helheten. Det er noe avbalansert og tilgjengelig i denne fliken av historie som både de andre historiske presentasjonene, men også resten av lokalene mangler. 

Innhold som blir slukt
I samme sal og på andre siden av en skillevegg finnes en vegg som nær sagt er tapetsert av prosjektet OEI, et magasin etablert i 1999. Magasinet fokuserer på «eksperimentelle former for tenkning». At gruppen primært driver en publikasjonsserie kan være med på å forklare at formatet i dette tilfellet ikke fungerer optimalt. Formen sluker simpelthen innholdet. Her vises lite forståelse for rom og form, og de klare punktene glimrer med sitt fravær. Det hele blir en suppe av bilder som er vanskelige å se på. Dette er, til en viss grad, talende for utstillingen som helhet: forståelsen for rommene uteblir og gjør det unødvendig anstrengende å orientere seg. Det gjør at det enkelte arbeidet ikke kommer til sin rett, og gjør det i neste omgang vanskelig å lese store linjer i utvalg og montering. 

Et slags språk for kontakt mellom alt som puster
I sin siste film Elmie leker Sissel M. Berg seg med en kollasjmetode og en egenrådig essaystil. Det eneste mulige i møtet med de visuelle, klippe- eller lydmessige krumspringene er å hengi seg til det ville. Berg er god på å utnytte akkurat denne muligheten i mediet, og makter med sin poetiske og rause veksling mellom mange ulike klipp, lydspor og effekter å komme inn på politikk, spiritualitet og hverdagsliv uten å miste kursen. Berg er opptatt av språk og utfordrer betrakteren. Som Berg selv sa under en panelsamtale i åpningshelgen, er ikke dette en typisk aktivist-film. For selv om bakteppet er industrialisering og overtakelse av land uten hensyn til de som bor der (som vindpark på Fosenhalvøya), og samisk språk og kultur, så holder Berg i denne filmen fokus på en undersøkelse av levende vesener. 

Det helhetlige inntrykket er en utstilling med en åpenbart betimelig og lite kontroversiell tematikk, men med en samling arbeider som er vist frem uten nok presisjon til ikke å virke tilfeldig. Inntrykket blir uferdig og uten sans for det enkelte verk. Til tross for dette er det mange verk som står seg og som gjør at det er verdt å få med seg utstillingen.

Så er det mulig at det er det rike programmet med panelsamtaler og omvisninger spredt utover hele utstillingsperioden som er inngangen til en mer tilfredsstillende opplevelse av den aktuelle utstillingen. Jeg holder en knapp på det.