Når mørket avgir lys

Det er alltid fint når det er noe annet enn synssansen som vekkes på vei inn i et gallerirom. I dette tilfellet er det lukten som slår meg. Mørke, ruglete og rare stokker henger som i en skog og gjør at gallerirommets konturer er noe uklare. Etter hvert åpner det seg andre rom med keramiske skulpturer plassert på gulvet. Disse står i stor kontrast til stokkene. 

Jeg befinner meg i utstillingen INVITERT (7): BRANN - et resultat av KRAFTS invitasjon av keramikeren Irene Nordli, som har valgt å invitere med seg arkitekten Jenny Mäki til å lage utstillingen. Brann har som kjent en transformerende kraft, og utstillingen ønsker å aktivere et møte med ild i ulike stadier, dens både ødeleggende og livgivende egenskaper. 

Nordli har fordypet seg i keramikk og skulpturer bygget opp av fragmenter på ulikt vis i flere tiår. I den aktuelle utstillingen viser hun en serie på syv skulpturer av steingods og porselen, hvor abstrakte og mer gjenkjennelige former blandes og opptrer tilsynelatende tilfeldig i en flytende form. Overflatene er glasert i ulike farger, og veksler mellom glinsende glatte og ujevne og matte. Skulpturene klarer fint å unndra seg enhver adekvat, verbal beskrivelse - det skal de ha. Men, om det ikke er beskrivende nok, finnes former som er hule, lange, hengende, som vrir seg innover og sammen, utover og smeltende, åpne og lukkede – samtidig. Det er litt fristende å skulle bruke dem til noe, men en mistenker samtidig sterkt at det kan bli vanskelig. Det dreier seg jo dessuten om kunstobjekter og ikke anvendbare redskaper. 

Mäkis bidrag til utstillingen er i hovedsak de hengende «stokkene» satt sammen av forkullede planker i gran og lerk. Teknikken er den japanske metoden yakisugi, hvor en forlenger materialets liv ved å behandle det med kontrollert brenning og etterbehandling med olje. Disse sorte, teksturrike og distinkt duftende skulpturene er interessante på flere måter. De henger i et underlig fellesskap, og i en systematisk formasjon, antakelig lik den industrielt plantede skogen hvor materialet kommer fra. Det danner et slags mørke som trekker deg nær, hvor du så kan se at overflaten paradoksalt nok avgir et slags skinn og lys. 

Faller på plass i det minste rommet
Nordlis skulpturer kommer imidlertid ikke helt til sin rett i galleriets hovedsal, muligens av utstillingstekniske årsaker. For akkurat her blir Mäkis mer avkledde skulpturinstallasjon hakket sterkere. Brann, røyk og aske har opptrådd i universell mytologi og estetiske tolkninger til alle tider. Det er nok derfor møtet mellom kunstnerne fungerer best i det lille, mørke rommet innerst i lokalet: Den kontemplative atmosfæren her lar betrakteren få en bedre kontakt med en av Nordlis skulpturer (Fønix), svakt opplyst i en nisje i veggen. Samtidig kan en sitte på en slags benk i forkullet ospetre laget av Mäki. Nordlis skulptur lyser og er skyggefull samtidig, og det er akkurat under disse forenklede og dunkle vilkårene en mer kompleks idé omkring brann og ild får plass i arbeidene. Det er i spillet mellom det som sluker lyset, og det mørke som også avgir lys, at noe faller på plass.