Skeive blikk

BERGEN
KODE 4
Det skeive blikket
Kuratert av Mathias Skaset & Bjørn Hatterud
Utstillingen står til 31. desember 2022

For hvordan skal man kunne knekke kodene i verk som er så forskjellige? Hva er det som gjør noe skeivt?

Hjernen og hjertet
Kjartan Slettemark har laget to skulpturer av avfall og plast som avbilder hjernen og hjertet. De ligger og skinner i hver sin lyssatte monter, rett utenfor selve utstillingen, som en kommentar til det hele. Det skeive blikket er ikke bare et intellektuelt, vitenskapelig prosjekt. Det handler også om sanselig kunnskap som vi får når vi lytter til kroppen og følelsene.

Utstillingen har en dramaturgi som trekker veksler på begge. Den første delen appellerer mest til intellektet, mens den siste, som dreier seg om samtidskunsten, engasjerer oss emosjonelt. Det er også den beste.

Hva er skeivt?
Utstillingen starter med en definisjon av hva kuratorene legger i begrepet «skeiv». Dermed inviterer de også til diskusjon. For hva har f.eks. Catharina Kølles akvareller fra 1820 - 1841 å gjøre her? Bildene avviker ikke fra det som var vanlig på denne tiden, hverken i stil eller motiv. Og Kølle var heller ikke lesbe. Så hvor ligger det skeive? Hun overskred tidens kjønnsnormer gjennom sin barske atferd, hevder kuratorene. Kølle gikk land og strand rundt som fotturist.

Begrepet skeiv brukes altså i en meget vid betydning. Slik løser kuratorene et stort problem når de skal hente frem de skeive kvinnene i historien. Kvinnene var lukket inne i den private sfære og kunne ikke foreta seg stort. De var nærmest usynlige, og «lesbekunst» er et moderne fenomen. Mennene derimot fikk tidlig en egen seksualitet, og homoseksualitet var velkjent allerede i antikken. De hadde muligheter til å dyrke sin kreativitet. Dette er tematisert i et eget rom på utstillingen, hvor Per Barclays pissoar henger vis à vis Harriets Backers borgerlige interiører. Pissoarene var et offentlig frirom hvor mennene kunne leve ut sine skjulte lyster.

En skeiv estetikk
Rommet med Lauri Grundts maleri av nakne mennesker som blir slått av politiet fra 1972 er utstillingens omdreiningspunkt. Forbudstiden er over, de skeive kan puste fritt. Den nye friheten setter sitt preg på kunsten, hvor man kan dyrke en særegen skeiv estetikk. Det ser man i et verk som Ask Bjørlos Vingeslag, hvor grønne stengler med store blader og blomster vaier i vinden. Ved siden av blomstene flyr nakne alver – noen alene, andre sammen – med store vinger og uklar kjønnsidentitet. Det er utsøkt, skjørt og poetisk.

Utstillingen munner ut i et rom med camp-estetikk. Her har kuratorene stilt ut et trykk av Ferdinand Finne, to stilleben fra 1800-tallet og vaser av porselen, som utmerker seg med en vulgær sanselighet og ekstravaganse. Holte og Nordlis Vinterhage, en grønn sofa med en overflod av frodige, grønne plastblomster, står også her. Midt i sofaen sitter en hvit figur med kvinnekropp og svanehode. Ved siden av Jorunn Ohnstads Fuglekvinne, er dette et av de få verkene med et tydelig spor av noe skeivt og kvinnelig.

En særlig ros går til utstillingens design. Fargen på veggene som slår an en ny tone hver gang vi beveger oss inn i et nytt rom. Det er vakkert.