Sakral råner

OSLO
Norsk Billedhoggerforening
Yngvild Sæter
Cathedral
Står til 1. mai

Kunsten og døden – det finnes vel knapt et mer klisjefylt motiv. For Yngvild Sæter er det derimot en del av virkeligheten de færreste av oss kommer i berøring med. Utstillingen hennes på Billedhoggerforeningen, Cathedral, skal være laget delvis som en reaksjon på eller bearbeidelse av en hjerneoperasjon som gikk galt. I tilstanden mellom liv og død hadde den nå 35-årige kunstneren syner og drømmer om beskyttelse, krigere, rustninger og skjold, som etterpå ga henne materiale for en fortsatt pågående serie skulpturer og objekter som har blitt vist en rekke steder de siste par åra.

Sverige-utdannede og -bosatte Sæter har på tross av sykdom hatt en bratt karrierekurve med en etter hvert internasjonal utstillingsvirksomhet, men er relativt lite kjent og vist i Norge. Idet Cathedral åpnet forrige helg, gikk hennes utstilling Armoury på det anerkjente Stockholm-galleriet Andréhn-Schiptjenkos Paris-avdeling mot slutten. Begge utstillingene dreier seg om samme livstraume og samme serie arbeider: bearbeidede readymades der grunnmaterialet er diverse karosserier fra motorsykler, brettet ut og lakkert, applisert og perforert med ulike besmykninger, pigger og horn, kunstig pels og andre materielle effekter. Resultatet bekler Billedhoggerforeningens vegger som en blanding av futuristiske krigsmaskiner og gigantiske insekter.

Råbarket folklore
Sæters utstilling opptrer på samme tid truende og, med tanke på kunstnerens biografi, rørende. Men den legger også et estetisk premiss på bordet som like lett kan fremmedgjøre, idet den hviler såpass tungt på ganske spesifikke subkulturelle koder og eventyrreferanser som nok ikke har like sterk appell eller gjenkjenningskraft for alle.

Sæter har siden starten hentet inspirasjon og materiale fra motor- og rånekultur i hjembygda på Nordmøre, goth-estetikk, fantasyfigurer og science fiction-grøssere. Blandingen av punk, tatoveringssjappe, bilverksted, og effekter lignende en blanding av avantgardistisk smykkekunst og torturinstrumenter fra en SM-kjeller, bringer også assosiasjonene til et spekter av seinmodernistisk og postkonseptuell kunst som har næret seg på råbarket folklore, med psykologiske og politiske undertoner. Italienske Monica Bonvicinis røffe bruk av kjettinger og lærreimer kan være en referanse for Sæters arbeid. Likeså franske Annette Messagers kombinasjoner av skulptur og tekstil i kroppsdel-lignende og monsteraktige gestalter, eller amerikanske Richards Prince’ framstillinger av skulpturelle bilpansere og fotografier av MC-typer og eksosryper.

Sterkt håndverk
I en norsk sammenheng er også Yngve Holens bruk av bildeler og andre elementer fra industridesign, slik han omformer dem i fortellinger om kropp, teknologi og objekters framtredelse for oss, en opplagt og relevant parallell. På lignende vis synes Sæter å ville holde opp mulige – og umulige – forbindelser mellom biologiske vesener og maskiner, og slik skape en tvetydig, både utopisk og dystopisk verden.

Det er umulig å ikke la seg berøre av forhistorien til verkene i Cathedral, og prosjektets motivasjon i et personlig traume. Sæters mutanter paraderer veggene som trofeer og masker, eller kanskje som et englekor om man vil tolke utstillingens tittel i mer spirituell, åndelig retning, og slik det også antydes i utstillingens presseskriv om kunstnerens eksistensielt skjellsettende og rystende livserfaring. Det er et både sårt og tungtveiende innhold å formidle kunstnerisk, og Cathedral varter kanskje ikke opp med de mest dyptgripende resonnementene, konseptuelt sett. Men Sæter leverer sterkt håndverk, med en insisterende ikonografi som slår i øynene.