Herlig spirituelt

BÆRUM, HØVIKODDEN
Guadalupe Maravilla: Sound Botánica
Henie Onstad Kunstsenter
Vises frem til 7. august

Det er vanlig å tenke at kunst ikke skal ha noen praktisk nytte. Har den det, er det fare for at den instrumentaliseres, blir det sagt. Slik er det ikke med El Salvadoriske Guadalupe Maravilla. For ham har kunsten først og fremst en nytte, og da særlig i terapeutisk forstand. I utstillingen på Henie Onstad presenteres vi for en rekke gjenstander som kretser rundt kunstens evne til å drive ut eller helbrede sykdommer og andre lidelser. Mye er personlig og forankret i kunstnerens erfaring med kreftsykdom.

Offentlig lidelse
I serien med malerier under navnet Retardos, lager han hyllester og takksigelser til det som hjalp han med å bli frisk. Verkene er i magisk-realistisk stil, ikke helt ulikt Frida Kahlo, og ledsages av små fortellinger som setter det vi ser i kontekst. Han takker blant annet agurken, som kjølte ham ned under strålingen, men også selve strålingsmaskinen. På et av maleriene kan vi lese at det ligger en helningsprosess i selve offentliggjøringen av lidelser og traumer. Ved å dele det vonde kan vi bistå hverandre, mener kunstneren. Med på laget har han ulike typer talismaner og åndedyr.

I de mest slående verkene – noen kjempemessige skulpturer ved navn Disease Throwers – kan vi se en stor mengde gjenstander samlet i en totem-lignende figur. Verkene er satt sammen av ting kunstneren har funnet eller skaffet seg når han har gått opp ruten han gikk da han migrerte fra hjemlandet til USA: skjell, konkylier og andre maritime fragmenter, metallemballasje, deler av treskulpturer (ofte dyrs kjevepartier), samt smykker og ulike typer anatomiske modeller. Verkene kan forstås som en akkumulasjon av deler av både en indre og ytre reise. De er en type sinnbilder på reisen, men også, i mer overordnet forstand hvordan kunstnerisk bearbeidelse kan skape en sterk helhet ut av det fragmentariske.

Ritualisert reise
Midt i alle disse restene finnes en gong-gong, som skaper et rituelt midtpunkt i verkene: Ved å slå på den oppstår en vibrasjon som kan samle betrakteren og kunstneren rundt gjenstanden. Den tidløse, klingende skulpturen er i sammenhengen tildelt en seremoniell plattform: et «nå» hvor man samles rundt den, og kanskje skjerper oppmerksomheten. Ifølge kunstneren er denne type seremonielle lydfremførelse også terapeutiske, noe vi får et eksempel på i siderommet hvor vi får høre et opptak av en slik seremoni. Det viser seg at dette ikke kommer fra en enslig «gong», men snarere er musikk, eller ihvertfall et lydlandskap som forteller en historie om det vekslende balanseforholdet mellom det balanserte og det ubalanserte. I «musikken» får vi høre individuelle, skrikende toner som, forestiller jeg meg, anskueliggjør enkeltmenneskets kamp for å forsone seg med sine livsbetingelser. Hvor terapeutisk lydsporet faktisk er vet jeg ikke, men det kriblet litt i hjernebarken da jeg hørte det, og jeg innbiller meg at jeg ble litt mindre anspent i skuldrene etterpå. 

Gudalupe Maravilla. Foto: Signe Fuglesteg Luksengard / Henie Onstad Kunstsenter

Ny åndelighet
Jeg tar meg selv i både å røres av denne kunsten, men også å smile litt i skjegget, for jeg har sans for hvor langt Maravilla beveger seg bort fra den gjengse samtidskunsten. Her er det både åndelige strømninger og elementer av magi og tro som ofte skys som pesten av de mer snobbete aktørene i kunstsystemet, og ikke et snev av den til tider overspente trangen til kompleksitet vi så ofte støter på i kunst. Her sies ting rett ut, uten fiksfakserier, og alskens spiritualitet spilles skamløst ut.
Jeg har sans for denne type resolutt manøvrering vekk fra den typiske kunstdiskursen, og i så måte ser vi faktisk en tendens for tiden i bevegelsen mot urfolkskunst og det vi kan kalle en «ny åndelighet». Dette er et sunnhetstegn, for vi trenger et kunstbegrep som rommer lavere skuldre og friske sinn, uten at vi nødvendigvis alltid må vri hjernen så mye for å finne ut av det. Men for all del; det er nok å gruble over om man skulle føle for det også. Ikke minst de pussige skulpturene, og hvordan de kombinerer kunstnerens reise med rituelle elementer. Kombinasjonen av lyd, rituelle praksiser og terapi tilbyr riktignok et ganske annen måte å reflektere på enn vi er vant til – her finnes ingen konklusjoner – men de fleste av oss har selvsagt godt av å eksperimentere med tankemodeller der det ikke er to streker under svaret.