Nasjonalmuseet lanserer bok

Mens vi fremdeles venter på åpningen av det nye Nasjonalmuseet, lanserte museet denne uken en bok. Med den nokså beskjedne tittelen Det nye Nasjonalmuseet er ambisjonen å gi innsikt i arbeidet bak museumsopplevelsen og å kaste et nytt blikk på de mange verkene i samlingen.

Redaktør Audun Vinger forteller til Kunstavisen at han håper boken når ut til ulike folk og representerer både kunst og historiske hendelser på interessante måter.

– Jeg tror folk kommer til å få sjokk når de ser samlingen, og når de ser alt Nasjonalmuseet har! Tanken med det nye museet, og med boka, er at det såkalt «unge og friske» gjør noe med det gamle, og vice versa. De utfyller hverandre. Målet er å prøve å nå ut til disse verdenene, sier han.

Hvorfor boken kommer ut akkurat nå, før åpningen av museet, ble aldri forklart under lanseringen i Nasjonalmuseets arkiv og bibliotek onsdag kveld. Det tar likevel ikke bort  kvaliteten i bokens tekster og illustrasjoner. Etter et forord av museets direktør Karin Hindsbo, innledes boken med Vingers essay Veier til et bilde. Her beskrives utgivelsen som én av mange mulige presentasjoner av den enorme museumssamlingen, og under boklanseringen er redaktøren rask til å påpeke at den kunne vært dobbelt så tykk.

Flesteparten av tekstene i Det nye Nasjonalmuseet er skrevet av Vinger, som er kultur- og musikkskribent for Dagens Næringsliv og D2, og fast bidragsyter til tidsskrifter som Jazznytt. Vi får lese hans intervjuer med samtidskunstnerne Maria Pasenau, Ahmed Umar og Siri Aurdal, og hans samtaler med museets samlingsdirektør Stina Högkvist, konservator Anja Sandtrø, kurator Bente Aas Solbakken og forsker Widar Halén. Strødd innimellom er korte tekster om utvalgte verk fra samlingen, samt bidrag fra gjesteskribenter. Som en slags tematisk konklusjon, avsluttes boka med fire tekster skrevet av Vinger dedikert til vann, lys, stein og trær.

Under boklanseringen fikk publikum en smakebit av forfatter og kunsthistoriker Lars Mørch Finboruds essay Røtter kaster ingen skygge, en både morsom og rørende gjenfortelling av oppveksten ved Vestbanetomta, hvor museet ligger i dag. Skrevet med samme intensitet som et opprop, retter teksten Kunsten å avvike av samfunnsdebattant og forfatter Bjørn Hatterud oppmerksomheten mot maktspørsmålet som ifølge han er iboende for museet såvel som for fellesskapet. Forfatter Vigdis Hjorth tar utgangspunkt i broderiet i sin tekst Noen profilerte menn, millioner av anonyme kvinner og musiker Anja Lauvdal undersøker et gjentakende motiv i samlingen, kvinnen ved pianoet, med teksten Å vandre rundt i sinnet.

Anja Lauvdal fremfører et egenkomponert stykke på boklanseringen av Det nye Nasjonalmuseet. Foto: Tiril Flom

Lauvdal fremførte sin egen komposisjon under lanseringen, der hun kombinerte det digitale med det analoge, samples med harmonium (et instrument med mange navn, blant annet salmesykkel). Til slutt tok Vinger scenen sammen med Stina Högkvist, i en samtale om hva vi kan forvente av det nye museet. Et poeng som ble trukket fram både i samtalen og i boken, er det nye museets bevegelse bort fra permanente utstillinger. På spørsmål fra Vinger om hva hun vil si til de som utvilsomt vil være misfornøyde, svarer Högkvist at de bare får komme tilbake.

– En del av museet kommer alltid til å vise utvalg fra samlingen, men vi har ikke en fast kanon. Vi forsøker å jobbe normkritisk. Har vi kjøpt inn noe nytt så skal det få lov til å komme opp på veggen i samlingspresentasjonen. Presentasjonen av samlingen er dynamisk med jevnlige utskiftninger, som gjør at besøkende vil kunne oppleve noe nytt på besøk i Nasjonalmuseet gjennom hele livet. Det skal ikke være sånn at du ikke trenger å besøke et rom på nytt fordi du var der i femte klasse, avslutter Stina Högkvist.