De små tingenes tilstand

Tingene er i en størrelse som er håndterlige for hender, og gir assosiasjoner til alt vi mennesker med et mer eller mindre estetisk engasjement omgir oss med og ser på daglig basis. Løsrevne materialbiter uten funksjon har blitt kombinert med ulike former for håndlagede - prosaisk sagt - beholdere, rammer og knagger. Tingene har titler som «gammel skog», «lommerusk» og «maurhylle» og består av alt fra porselen og steingods til fjær, klementinskall og vepsebol.

Borchgrevink Hansen er en samler, og makter å ta det tilfeldig funnede i bruk på en hensynsfull måte. Det er tydelig at det hersker et totalt flatt verdihierarki mellom objektene i utstillingen. På sitt vis kan dette grepet tilføre tilværelsen et lettende drag, og minne oss om at vi selv og alt vi eier tross alt er små bestanddeler og lommerusk – sett i det store perspektivet. 

Midt blant objektene som er montert i en enkel og horisontal rekke på alle fire vegger – og som omslutter publikum som en ring – finnes også en skjerm hvor videoen «Mot skogen» (35 min) vises. Det blir foran denne skjermen jeg bruker det meste av tiden denne gangen. 

Filmen er nær og stillferdig, og vi får følge en oppdagelsesferd i og rundt Halvortjernsberget, et forlatt og ubebodd torp i Finnskogen. Filmen åpner med en akvarellaktig animasjon, og vi blir etter hvert tatt inn i samlingen av funnede gjenstander, klipp, lyder og flere animasjoner. Vi tas med til skitne gulv med glasskår, rusk og rask som animeres, knapper som snurrer og en død humle med et ben som har falt av. Gjennom kameraet blir vi dratt inn i undersøkelsen av hvem som kan ha bodd i huset, og om det fortsatt er mulig å finne spor av liv. For som det sies i filmen, høres det «sporadisk krafsing fra noen som har bosatt seg i husveggen», og det finnes faktisk ferske fotspor etter en seksbeint vandrer.

En tube med skokrem danser over skjermen, gamle arkivbilder dukker opp som bilde i bilde, og hele opplevelsen har kvaliteter som minner om dokumentar, collage, essay, poetisk kunstfilm og ikke minst, som kunstneren selv skriver: «en montasje av sankede klipp». De korte klippene og funnene har fått diktere helheten, og ikke omvendt. 

Sirkelkomposisjonen i rommet er vellykket. Filmen vinner frem med sin helt egne evne til å gå dypere inn i samspillet mellom alle komponentene i dette kunstnerskapet. Det er her vi virkelig får ta del i Borchgrevink Hansens teft for de små tingenes tilstand.