Spillet i flaten

BERGEN 
Tårnsalen, Lysverket, KODE  
Cadmium Orange, Red Violet, Lamp Black 
Callum Innes 
Utstillingen står til 28. april  

Callum Innes (f. 1962) kunstnerskap handler om å nærme seg klassiske maleriske problemstillinger som farge versus prosess, flate versus maleri som objekt, og bildets optiske virkninger. Innes jobbet tidlig i sin karriere figurativt, men har siden slutten av 80-tallet undersøkt oljemaleriets muligheter i et abstrakt formspråk. I dag er han ansett som en av de mest betydningsfulle abstrakte malerne i sin generasjon.  

På KODE i Bergen viser han malerier som visuelt sett føyer seg til en color field painting-tradisjon, og har egenskaper som kan minne om, blant annet, den amerikanske puristen Barnett Newman. 

Det formale fokuset er tydelig forsøkt balansert i den i seg selv flotte Tårnsalen, som ved flere anledninger har vist seg som en egnet ramme for abstrakt kunst. Verkene i utstillingen Cadmium Orange, Red Violet, Lamp Black kan deles i tre grupper: stedsspesifikke bilder malt direkte på vegg, malerier i olje og terpentin på treplater, og en serie med mindre akvareller.  

Genuin interesse for farge og flate 
«I like orange, if I’m being honest» [red. jeg liker oransje, for å være ærlig] ler kunstneren i en videopresentasjon på museets nettside, før han beskriver oransjefargens karakteristiske luminositet. En sympatisk forklaring og en god inngang til et av de to stedsspesifikke verkene på veggen. Disse består av fargefelt malt direkte på veggen, et felt i sterk oransje og et i dyp lilla. På kloss hold ser man at lyset får leke seg i sporene av penselens ulike retninger og strøk, noe som gjør flaten aktiv. Veggmaleriene demonstrerer også kunstnerens interesse for formens subtile virkning: det som ved første øyekast kan se ut som to perfekte firkanter er i virkeligheten svakt buet innover i det ene hjørnet.  

Det er av flere grunner fatalt for arbeidene om betrakteren ikke går nærme nok - for det er på en halv meters avstand at du faktisk får kontakt. Med fargene, nyansene som lyset skaper, og det håndlagde og uperfekte i det ellers strikte. Dette kan sies om alle verkene i utstillingen.  

De stedsspesifikke veggmaleriene står frem som de sterkeste arbeidene i utstillingen. Om det kun er fordi de har sterke farger, vil jeg ikke påstå. Innes forklarer i nevnte video at fargene han har brukt rommer henholdsvis en form for utstråling av lys (den oransje) og det nesten motsatte, et oppslukende tomrom (den rødlilla). Arbeidene krever oppmerksomhet med en usminket, ‘rothkosk’ tilstedeværelse som både er ubønnhørlig konkret og som samtidig dematerialiseres når den oppleves fysisk. Mange års arbeid og erfaring med fargers optiske spillerom merkes på kroppen i dette stilsikre, nonverbale arrangementet.  

Overflødig tekst 
I en serie med 40 akvareller eksperimenterer Innes videre med teknikken «avmaling», som går ut på å påføre og fjerne farge, en prosess som etterlater spor av underliggende lag. Fargene i akvarellene er skarpest og har sterkest valør i ytterkantene, og etterlater et tilnærmet kvadratisk, midtstilt felt hvor fargene døsig har latt seg forene, overeksponert og med redusert informasjon. Påføringen av gjennomskinnelige strøk skaper, i likhet med det som er tilfellet i de stedsspesifikke arbeidene, en romfølelse i flaten. Igjen skaper Innes en situasjon hvor blikket blir utfordret av et abstrahert motiv. Du ser ikke lenger på bilder, men direkte på det bilder er laget av.  

Akvarellene vises i den rekkefølgen de har blitt laget. Presentasjonen fremstår likevel som en slags uorden som ikke gjør betrakteren noen tjeneste. Bildene fyller nesten to hele vegger, og er montert helt fra oppunder taket (omtrent tre meter høyt), over en dør og så lavt at man må ned på huk. Jeg har ingenting prinsipielt imot gjennomførbare fysiske øvelser i møte med kunst, eller at bilder blir hengt over dører, men alt til sin tid.

I tillegg er det lagt til tekst som oppleves overflødig. Den er klistret på veggen mellom akvarellene. Det er den skotske billedkunstneren, galleristen og poeten Thomas A. Clark (f. 1944) som er invitert til å skrive noe så spesifikt som små dikt med tre stavelser per verselinje til å akkompagnere akkurat disse bildene. Det er ikke poesien i seg selv, men kombinasjonen av de to uttrykksformene som ikke harmonerer. 

I møte med sistnevnte arbeider er det avgjørende å få muligheten til kun å se – ikke lese. Seriens rekkefølge og rytme har muligheten til å treffe mer fysisk i en renskåret form, uten tekst.