Et tre er alltid uskyldig

Bergen
Kunstgarasjen
Line Anda Dalmar 
Tapende Landskap
Utstillingen står til 2. mars

Om du nevner sitkagranen et eller annet sted langs vestlandskysten risikerer du å bli møtt med frustrerte historier om en mislykket strategi på 50-tallet. Det er nemlig her den trives best og derfor har gjort mest skade. Det skal sies at tittelen peker i en noe mer nostalgisk og nedstemt retning enn slik jeg opplever utstillingen i seg selv. Dalmar har latt seg lokke nærmere inn i skogene og områdene hvor man kan finne disse trærne, men har også vært oppmerksom på stubber, rester, snauflatehogst og midt oppi det hele: nye spirer. 

Hva slags tre snakker vi om, egentlig?
Hvilket treslag er det egentlig som har fått et slikt bøllerykte? Et treslag som breier seg freidig ut og ikke ser seg tilbake? Spørsmålet synes å være et insentiv for Dalmar sin tilnærming til det aktuelle kunstprosjektet. I forhold til andre arter er sitka en grantype som vokser fort og tåler barskt og salt klima. Den har også vist seg å være en trussel mot naturmangfoldet; den sperrer for sola, ødelegger vannbalansen og det som verre er. Men selv om treet møter sterk motvilje blant både jordbrukere, naturvernere og lokalbefolkning, hører det med til historien at det slettes ikke var en ubuden gjest. Granen som opprinnelig er fra vestkysten i USA ble aktivt plantet med kommersiell skogdyrking som formål.

Likevel er det ikke den negative historien som er gjennomgående i utstillingen. Lik en nokså nøytral korrespondent i felten rapporteres det heller med et drag av ømhet. Konklusjonen blir kanskje at vi må vedgå at treet selv er uskyldig. En noe banal, men interessant erklæring.

Kubistiske steiner i tre
Fotografiene kommer både som store tapeter, og i mindre format i håndlagde og tilsynelatende ubehandlede trerammer. Hele utstillingen kunne egentlig bestått utelukkende av de store tapetene og skulpturene som står rundt omkring på gulvet. Bildene er liksom trygge på seg selv, og kommer i et egnet format. Det er ikke vanskelig å være til stede foran et av dem. Dalmar jobber gjennomgående stedssensitivt og det merkes. 

Sammenføyningen av små og store deler i utstillingen fungerer ikke optimalt, helhetlig betraktet. Denne gangen er det, kanskje noe paradoksalt, de store elementene som best klarer å skape små og nære møter. Skulpturene består av relativt grove emner i sitkagran satt sammen med teft og som geometriske puslespill. Volumet er basert på steiner som kunstneren har oppdaget i samme område hvor fotografiene er tatt. Skulpturene har en finslipt finish og tilbyr et nær sagt kubistisk blikk på materialet. Det er her vi kommer tett på møtet mellom kunstnerens hender og treet. Det er med denne grovheten og sårbarheten at skulpturene hever utstillingen til noe mer enn en reportasje fra en felttur. 

Det som var og det som er
Det er uten tvil interessant at en slik del av utviklingen i det norske kulturlandskapet hentes inn i gallerirommet. Selv uten den konkrete fortellingen om sitkagranen som ramme, står imidlertid flere av arbeidene seg godt. Utstillingens overordnete spørsmål knyttet til hvordan vi vurderer hva som har verdi og hva som ikke har verdi – og som går tapt, er engasjerende i seg selv.