Jakten på det uferdige bildet
Fotografiene til Signe Marie Andersen i utstillingen Glipe bærer på en dirrende og ladet form for stillhet. De plasserer deg på siden av et øyeblikk som enten har passert eller ennå ikke har skjedd. F.v: Duken (2025), Crash (2024) og Ponta Do Ouro (2024). Foto: Signe Marie Andersen © Signe Marie Andersen / BONO 2025
Fortellingen, som finnes både i og utenfor bildene, handler både om verdens kuriøse sammensetning av ting og menneskers blikk.
BERGEN
Vedholmen Galleri
Signe Marie Andersen
Glipe
Utstillingen står til 8. juni
Et åpent, men samtidig fraværende blikk møter oss idet vi trer inn i det hvite gallerirommet på Vedholmen i Os. Gjennom vinduene glitrer solen over fjorden, men inne i rommet senkes et slags sceneteppe over atmosfæren. I en tid der de fleste av oss er topptrent i å tolke bilder i høy hastighet, bremser Andersens fotografier denne prosessen.
Noen av bildene kan virke monokrome, og hele utstillingen er fri for sterke farger. Lyse mot mørke flater går igjen. Motivene spenner fra en Tim Burton-aktig måne og en strandlinje, til en mørk katt og Twin Peaks-aktige stemninger. De er tekniske og presise, men ikke umiddelbart enkle å avkode. Vi fanger opp brokker av betydning, men meningsinnholdet glir likevel unna. Andersen skyver oss ut mot kanten av vår egen tolkningskompetanse og lar oss stå igjen med det å bare se. Se og se og se.
Glance er det mest iøynefallende bildet i utstillingen. En kvinne stirrer ut i rommet med en sinnsstemning som ikke lar seg plassere. Formatet antyder scene mer enn portrett.
F.v: Signe Marie Andersen, Glance (2022) og Othello (2023). Foto: Signe Marie Andersen © Signe Marie Andersen / BONO 2025
Regisserte øyeblikk
Det som først virker tilfeldig, viser seg å være forbundet gjennom lavmælt dramatikk og antydninger til fortelling. Fotografiene spiller på et både teatralsk og filmatisk formspråk. Det skaper en dissonans mellom det nøye arrangerte – med kompetent lyssetting og maleriske linjer – og de tilsynelatende tilfeldige og tilnærmet ufullstendige motivene.
I White Lodge lyser et stort, avlangt hus opp i nattemørket. Først får jeg inntrykk av at det er et strandmotiv, men så trer snø og vinterutstyr frem. Huset står som en gåtefull mellomfase mellom dag og natt, aktivitet og hvile.
Duken er utstillingens mest intrikate verk hva gjelder antall elementer i spill: kavende bein, en fisk under bordet, en tjenestepikelignende skikkelse. Omgivelsene antyder herskap, men fortellingen holder seg utenfor rekkevidde. Vi blir aldri helt innlemmet i det som skjer. Men det gjør ikke bildet uinteressant.
Flere av fotografiene i utstillingen Glipe har en malerisk kvalitet, med kornete teksturer og lyse flater som gløder. F.v: White Lodge (2024) og Moon and Bird (2023). Foto: Signe Marie Andersen © Signe Marie Andersen / BONO 2025
Mellom bilde og tanke
I Crash tror jeg først at jeg ser is og snø – et glimt fra en kald vinternatt. Men det er en knust bilrute, får jeg vite. Det er påfallende at det ikke endrer opplevelsen. Jeg blir klar over at jeg fortsatt ser og erfarer nøyaktig det samme: lys, form og vage erindringer. Bildet symboliserer for meg det Andersens prosjekt virker å handle om: Bildet som bilde. Hennes fotografier befinner seg i mellomrommet mellom det som ses og det som forstås. Vi settes i søkemodus: Hva skjedde like før? Hva skjer etter? At bildets firkant ikke er nok, blir i seg selv en fortelling om menneskers forhold til det å se, og kanskje særlig til det å se på bilder. Med Glipe viser Andersen oss det umerkelige øyeblikket mellom sanseinntrykk og tolkning – det sekundet der motivet treffer hornhinnen, men ennå ikke har blitt til tanke. Fotografiene etterlater en kroppslig fornemmelse, lik den man bærer med seg etter en uforløst drøm. Noe som sitter i mageregionen, og som gradvis slipper taket. Hvis det noen gang gjør det.
