Tilbakeholden modernitet

Bærum
Henie Onstad Kunstsenter 
Christian Skredsvig (1854 – 1924): «Mot det moderne».
Kuratorer Caroline Ugelstad, Victor Plahte Tschudi og Øystein Sjåstad.
Utstillingen står frem til 2.mars 2025

Christian Skredsvig var kunstner i en periode der virkningene av industrialismen ble stadig mer synlig i samfunnet. Virkningen fant også veien inn i kunsten i form av nye motiver, kamp mellom gamle og nye verdier og nye kunstneriske stilarter. Ikke minst blir motsetninger mellom by og land aksentuert, med de fremvoksende kosmopolitiske urbane sentra som drivkraft for sosial og kulturell endring. Hvordan passer Skredsvig inn i dette?

Det nærmeste Skredsvig kommer i å ta for seg motiver fra det urbane moderne liv, er Blomsterselgersken på Place Clichy, 1885, utstilt samme år på Salonen i Paris og på Høstutstillingen i Norge. Byrommet fremstilles som en arena der ulike klasser møtes i forskjellige former for transaksjoner. Skredsvig kom fra fattige kår, fikk suksess og giftet seg inn i en borgerfamilie. Hovedpersonene på bildet er hans velhavende hustru, kledd i sørgeflor og den enkelt kledde kvinnen av folket som selger blomster fra en kjerre.  

Portrettet av den sortkledde kvinnen, med malerens hustru som modell, fremstår nærmest som et fargelagt fotografi. Det står i kontrast til den løsere og mer impresjonistiske behandling av andre deler av motivet. Opp mot denne fotografiske naturalismen står to felter i utkanten av bildet der Skredsvig med utgangspunkt i oppklistrede plakater; et fenomen som fylte nær sagt enhver ledig vegg i Paris, og som han behandler som fargerike, abstrakte bilder i bildet. Funksjonen som reklame blir sublimert til kunst og gjenstand for estetisk kontemplasjon. Kontrasten mellom ulike abstraksjonsnivåer i ett og samme bilde, er gjennomgående hos Skredsvig og kan oppleves som et uttrykk for at han rives mellom et ønske om å synliggjøre et litterært innhold og dempe fortellingen til fordel for å fordype seg i bildets form.

Dette «moderne» bildet er ikke representativt for flertallet av Skredsvigs bilder. Det er derimot de tidlige hovedverkene «Snekjøring på Seinen», 1880 og «Une ferme a Venoix», 1881 (tildelt gullmedalje på Salonen og innkjøpt av den franske stat, tidligere omtalt i Kunstavisen). Men dette er ikke tradisjonelle dyremalerier; scenen fra Seinen utspiller seg i en verdensby basert på hestetransport før bilen og trikken overtok og kyrene inngår i hva som er i ferd med å bli et industrielt landbruk som skal fø en økende bybefolkning. Stilt opp mot hverandre markerer motivene et Frankrike preget av en konflikt mellom by og land, sentrum og periferi, sentral og lokalstyre, som nørte opp under en gryende agrarsosialisme med anarkismen som politisk talerør. Skredsvigs bilder er moderne ved at de formidler et idylliserende og nostalgisk blikk, men setter motivene inn i et samfunnsperspektiv av nytte og produksjon – med et tydelig klasseperspektiv der mennesker inngår som aktører. Skredsvig nådde lengst som kunstner i årene han beveget seg mellom verdensbyer som München, Paris og Roma. Kanskje fordi han her levde under et press for å bli del av en kunstnerisk, sosialt og økonomisk elite og overklasse det virker som han aldri ble helt fortrolig med.

Byen som et symbol for det moderne liv, der ustoppelig forandring og fornyelse var en forutsetning for suksess, fikk et kritisk tilsvar av sosiale utopier om det enkle og mer autentiske liv på landet. Skredsvigs forkjærlighet for landsbygda kan sees i et slikt perspektiv. Han endte ikke på Tahiti som Gauguin, men nøyde seg med et opphold på Fleskum 1886 - 94, før han endelig fant hjem til Eggedal. Skredsvigs malerier fra Fleskum henger innimellom bilder av Kitty Kielland, Harriet Backer, Erik Werenskiold og Eilif Pettersens. Han hadde fortjent at hans verker i perioden ble vist samlet. Nå blir den vare poesien som er hans styrke, overskygget av kollegaenes mer dristige komposisjoner og radikale maleriske løsninger i samme periode. I en serie blomsterbilder og malerier av vannliljer, er han på bølgelengde med så vel Manet som Monet, men strekker seg formmessig aldri så langt som de franske.

Et møte med Edvard Munch i Nizza høsten 1891, ansporet ham til å ta et sprang i retning av en malerisk radikal form. Munch malte seg på denne tiden gjennom hele katalogen av de dristigste samtidskunstnere i sin ambisjon om å stå frem i første rekke blant avantgardister. Møtet med den unge kunstneren har vist ham at en ny generasjon med nye idealer var i ferd med å innta scenen. «Aften i St. Jean», 1902 er et interessant amalgam av impulser fra franskmannen Puvis de Chavannes og den tyske senromantikeren Arnold Böcklin. Dialogen med de romantiske tendensene i 1800 – tallets kunst, som munnet ut i symbolismen omkring 1890, utgjør et viktig avsnitt av Skredsvigs kunstneriske refleksjon over moderniteten.

Skredsvigs elegiske maleri står i et brytningspunkt mellom naturalisme og symbolisme. Han nærmer seg den unge generasjonen omkring 1890, men det poenget blir ikke aksentuert i utstillingen. Skredsvigs hovedverk fra 1890 -tallet, de fjorten bildene i serien «Valdrisvisa», 1896 er ikke representert. Hans litterære og symbolistiske bilder, hadde åpnet for en interessant dialog med Theodor Kittelsen og de unge symbolistene som flokket seg rundt Edvard Munch med Thorolf Holmboe, Harald Sohlberg, Halfdan Egedius som de mest markante. Skredsvigs åpning mot det irrasjonelle, mytiske og ubevisste som kjennetegner romantikk, føyer seg inn i en reaksjon på spenninger mellom fornuft og følelse i det moderne samfunn fra sent 1700 – tall frem til i dag. 

Et antiklimaks
Avslutning på utstillingen med syv versjoner av motivet «Jupsjøen» fra 1901 – ca. 1905 er et antiklimaks. Når nyhetsverdien av et kunstverk blir et avgjørende kvalitetskriterium, er det fristende å karakterisere disse søtlige og sentimentale kveldsstemningene som kitsch. Skredsvig ender med det som et offer for modernitetens sult etter fornyelse.

Artikkelen ble oppdatert 18. november klokka 14:35, med ordene «mulig inspirator» som manglet i ingressen.