Høstutstillingen er et godt sted å være

Et frirom for tanker, følelser og sansning 
Verkene vi møter på Høstutstillingen 2024 utfordrer både syn og hørsel. Midt i et øyeblikk av stille betraktning av Per Kristian Nygårds Tilpasning av nye gardiner (2021–2022), et utvalg ferdighus skåret som tresnitt og trykt på gardinstoff, bryter det ut et herlig leven fra fire høyttalere fra hvert sitt hjørne av salen i 1. etasje. Gunerius & Verdensvevens (Thomas Bergsten) lydinstallasjon ISOLASJON (2024), med et lydbilde satt sammen av intendert forvirrende tale og postpunk-støyende musikk i fire kanaler, får en gruppe pensjonister til å rykke til og rette en forespørsel til vakten om det er mulig å få skrudd av uvesenet. Heldigvis lar det seg ikke gjøre. Utstillingen ville ha tjent på noen flere slike brudd og forstyrrelser i monteringen.

De store salene i annen etasje er akkurat passe møblert med kunst spredt ut over vegg, gulv og tak. I stedet for skillevegger er enkelte tekstilarbeider hengt på tvers av lengdeaksen i rommene. Det er et godt grep som tillater at de kan sees både forfra og bakfra. Mindre heldig er oppdelingen av gulvflaten gjennom bruk av skråstilte LCD-skjermer som viser videoarbeider. To veggfelter malt i rødt brukes som et oppsamlingsheat for verker på vegg. Verker som nok med fordel kunne ha fått mer plass for seg selv. Her finner vi i mengden et originalt arbeid som Øystein Rolland Magnussens serie av små relieffer skåret ut i hvite såpestykker. 

Ingeborg Kvames serie av monotypier i tre lag av tynt papir, Alle dager går mot en slutt (2022), er et poetisk arbeid med eksistensielle undertoner, der de horisontale fargefeltene går fra himmelsk lys til jordisk mørke. De løst hengende arkene blafrer til når noen beveger seg forbi og vinker til publikum; en inviterende gest eller et farvel? Ingeborg Blom Andersskogs digre installasjon Å tegne et rom (2023), består av et papirflak som bukter seg langs veggen og ut i rommet i et hjørne. Det er utført med svart akryltusj på papir og har en metallisk overflate som bringer Richard Serras minimalistiske skulpturer i tankene. Verket peker på en dominerende trend i tiden til å arbeide med relasjonen kropp, rom og gjenstand ut fra en forestilling om en intim forbindelse mellom kropp, sansning og tanke. En idébakgrunn som gjør seg gjeldene i mange av innslagene på utstillingen og som nærmest blir banket inn som pedagogisk prinsipp for utforskingen av omverdenen. For eksempel gjennom håndens berøringer i videoverket An Extended Study of Hands in 20th Century Home Movies (2024) av Pouria Kazemi. Verket er et av mange eksempler i utstillingen på hvordan kunstnere som arbeider med nye medier, ofte tar for seg digitale arkiver som de henter ut og rekonfigurerer materiale fra. Bruk av KI gjør seg også gjeldende i stadig større grad i denne prosessen.