Makt, religion og overgrep

OSLO
Peder Lund
Catherine Opie: «Walls, Windows and Blood»,
Utstillingen står til 23.mars

Catherine Opie er berømt for sine portretter av personer i S-M-miljøer i Los Angeles på 1990 -tallet, og har senere fremstått med en aktivistisk profil. Opie hadde i 2021 et seks ukers opphold i Roma under pandemien, der hun fikk ubegrenset tilgang til å fotografere i Vatikanet uten andre besøkende til stede. Det er bildene fra dette oppholdet som fyller galleriet. Perfeksjonen og skjønnheten i det estetiske uttrykket har en sanselighet som gjør at disse bildene oppleves som en tiltalende og besnærende lek med form – og med det fotografiske medium. For de fleste er dette god nok grunn til å ta inn over seg bildene, men det er mer å tilføye.

Ingen unnskyldning
Det samlede temaet i utstillingen er en strukturanalyse av Vatikanets arkitektur og utsmykning som del av den katolske kirkens maktspråk. Det første bildet som møter oss i den trange passasjen før vi går inn i utstillingen, er et fotografi med pave Frans [red. se bildet over]. Han utgjør en bitteliten skikkelse i vinduet til sitt studiekammer i det apostoliske palass, fotografert skrått nedenfra fra Petersplassen av Opie. Paven holder sin ukentlige tale til folket. Bildet fremstår umiddelbart som en beskrivelse uten et tydelig kritisk budskap, hvis vi ikke tolker vinkelen nedenfra og pavens diminutive skikkelse, som kritikk. Opies billedtittel er «No Apology (June 6, 2021)». Denne dagen burde Paven, ifølge kunstneren, ha kommentert funnet av likene av barn av indiansk avstamning, som døde mens de gikk på katolske skoler i Canada. En av mange avsløringer av overgrep utøvd av representanter for den katolske kirke, og den unnvikende måte disse avsløringene er blitt behandlet på i kirken. Som om det var et internt anliggende. Walter Benjamins spørsmål i sin lille fotografihistorie fra 1931 om billedtittelen i fremtiden kom til å bli fotografiets vesentligste bestanddel, blir her besvart med et rungende ja!

Gallerirommet hos Lund er delt i to, der den første delen viser seks svart – hvitt fotografier i formatene 221 x 60 cm. Bildene er skråstilt mot veggen og montert på små klosser av marmor som peker mot deg og fra deg, ettersom spissen av hjørnene på ringmuren på fotografiene vender inn mot deg – og fra deg. Bildeformatenes vertikalitet og skråstillingen skaper spenning mellom muren oppfattet som beskyttelse eller som innesperring. Med skyteskår og moderne overvåkningskameraer øverst, som et arkitektonisk uttrykk for myndighetsutøvelse. Skråstillingen er et tegn på at muren kan stå for fall.

Den andre delen av rommet er fylt med fargebilder fra en serie av vindusutsikter, og en serie av små fotografier som har sår som motiv. I flere bilder er deler av vinduet dekket av en tynn gardin som er trukket mer og mindre ned og slipper lys igjennom vevens finmaskete rutenett. Fotografi er jo å tegne med lys, men bildene går ut over den tørre beskrivelse. Assosiasjonene går til Caspar David Friedrichs bilder av vindusutsikter, der blikket er utspent mellom det nære og det fjerne, med et guddommelig lys som favner det hele.

Ofring og vold
Serien «Blood» er en katalogisering av ulike typer blodige sår innen den kristne kirke. De fleste bilder viser sårene knyttet til Jesus lidelse på korset – de fem hellige sår – to på hendene og to på bena etter nagler, og ett sår på venstre side av brystet forøvet av en lanse. Vi finner de samme sårene i form av bilder av stigma, når slike sår opptrer spontant blant utvalgte mennesker – på de samme kroppsdelene som hos Jesus. Men katalogen av sår strekker seg også til en nakke som er skilt fra hodet og en dolk som gjennomborer brystet på en hvit hest. Detaljene er alle fra bilder i Vatikanets eie. Kunst har en særlig status i Vatikanets program, der man skal lære av bildene og ikke bli skånet for budskapet om rollen ofring og vold spiller i skriften. Hva som kan tolereres innenfor en institusjonell ramme, kan oppleves som støtende i en annen institusjonsramme.

De store spørsmål i tiden
Ironisk nok er kunstrommets rammer i ferd med å invaderes av en forsiktighet i omgang med hva som kan støte, som i dag setter det under debatt. Tematikken i bildene går med det ut over den taksonomiske undersøkelsen, til å gjelde spørsmålet om hva som er godtatt og hva som blir avvist. Bildene føyes til en overordnet problemstilling knyttet til makt. Hvem sier at noe er greit eller ugreit? Er det Gud, kirken, staten, deg eller meg?