Essay av Simone Romy Ritter, avdelingsleder Trastad Samlinger – Nasjonalt senter for Outsider Art Kunstfeltets ekskluderingsmekanismer

Det har skjedd noe bemerkelsesverdig i den senere tid. Mens diskusjonen for noen år siden dreide seg om at kunstnere skulle tilpasse seg strukturene i kunstsystemet, rettes søkelyset i dag mot strukturelle ekskluderingsmekanismer i kunstinstitusjoner, museer og utdanningsinstitusjoner. I den viktige rapporten «Tilgjengelige kunstnerskap? Et kunnskapsprosjekt om kunstnere med funksjonsnedsettelser i Norge» er det avdekket bestemte mekanismer i samfunnet som ekskluderer profesjonelle kunstnere med funksjonsnedsettelser. Det dokumenteres at kunstinstitusjonenes eksisterende normer fungerer som en slags portvoktere¹ istedenfor å være portåpnere for ulike grupper i samfunnet. Rapportens funn er oppsiktsvekkende og utgjør et viktig bidrag for å kunne endre eksisterende praksis.  

Imidlertid er nevnte rapport rettet mot det profesjonelle kunstfeltet, men hva så med kunstnere som ikke er profesjonelle og som har funksjonsvariasjoner? Det finnes i dag mange kunstnere som ikke har en formell kunstutdannelse, som har funksjonsvariasjoner og som skaper kunst, stiller ut kunst, selger sin kunst og blir innkjøpt til kunstmuseer. Hvordan er situasjonen for dem? Så som, for eksempel, Wenche Nilsen fra Alta, en tekstilkunstner med funksjonsvariasjoner. Hun ble nylig (i mars 2024) innkjøpt av Nasjonalmuseet i forbindelse med at hennes verk ble vist ved Outsider Art-utstillingen «Andre stemmer – norsk Outsider Art» ved Nesodden Kunstforening. Nilsen har ingen formell kunstutdanning, men er genuint opptatt av å uttrykke seg kunstnerisk gjennom broderi. Hun har et stort kunstnerskap som er godt kjent på Outsider Art-scenen og har deltatt på mange kunstutstillinger opp gjennom årene. Noen ganger også sammen med profesjonelle kunstnere. Hennes broderier er svært differensierte og ornamentale i uttrykket. Hennes kunstverk kategoriseres i Outsider Art-sjangeren.  

Outsider Art-kunstnere er ofte selvlærte. De har omfattende kunstnerskap og er genuint opptatt av å skape kunst. De har utviklet en unik stil og de blir gjerne oppdaget gjennom tilfeldigheter. Henry Darger og Judith Scott er store navn i Outsider Art og begge demonstrerer tydelig hva Outsider Art-kunstnere er i stand til å utrette. I sammenhengen er det verdt å nevne at årets Veneziabiennale blant annet fokuser på Outsider Art. På biennalen vises, for eksempel, Aloïse Corbaz fra Dubuffet-samlingen.  

Kunstverdenens forståelse av profesjonalitet og kanskje til og med den tradisjonelle definisjonen av selve kunstbegrepet, utfordres i en viss forstand av begrepet Outsider Art. På den ene siden er det en historisk definisjon av en gruppe kunstnere og deres verk som Jean Dubuffet (1901 -1985)² og Roger Cardinal (1940 -2017)³ var grunnleggere av, og på den andre siden er det en definisjon av en kunstner som opererer utenfor eller i utkanten av kunstverdenen. «Helt fremmed og stille utvikler den nye kunsten seg (en kunst som har alltid befunnet seg) i utkanten av den kulturelle byen» formulerte Roger Cardinal, den engelske kunsthistorikeren og opphavsmannen til begrepet Outsider Art, allerede i 1979⁴. Roger Cardinal var opptatt av det som skjedde på 70-tallet, da interessen for Art Brut blomstret for alvor i Amerika. Det var på den tiden at Art Brut ble feiret som en ny måte å se på kunst og en ny forståelse av hva kunst kan være. Et resultat av dette var at Outsider Art erobret kunstmarkedet og ble kommersialisert. Cardinal ønsket å beskrive dette fenomenet for det europeiske markedet og begrepet Outsider Art ble en direkte engelsk oversettelse av det franske navnet Art Brut.  

Nye veier for kunstverdenen 
I 1972 revolusjonerte Harald Szeeman (1933-2005) kuratorrollen og viste nye veier for kunstverdenen. På documenta 5 i Kassel viste han for første gang Outsider Art under navnet «individuelle mytologier».  

«Alle de tidligere documenta-utstillingene fulgte den gammeldagse tese/antitese-dialektikken: konstruktivisme/surrealisme, pop/minimalisme, realisme/konsept. Det er derfor jeg oppfant begrepet "individuelle mytologier" - ikke en stil, men en menneskerettighet. En kunstner kan være en geometrisk maler eller en gestural kunstner; hver kan leve med sin egen mytologi.»⁵  

Han viste en rekonstruksjon av rommet til Adolf Wölfli (1864-1930), en mann som hele sitt liv bodde på en psykiatrisk klinikk i Sveits. Wölfli skrev utallige bøker tuftet på egen livsmytologi, han malte og tegnet. Szeeman viste gjennom Wölflis kunstnerskap en annen tilnærming til kunst – en tilnærming som gjorde det mulig å inkludere de individuelle og spesielle kosmologiene og verdensforståelsene Outsider Art-kunstnere ofte opererer med. Det dreier seg om altomfattende konstruksjoner av eget liv og en praksis som beveger seg langt utover en kunstnerisk symbolsk representasjon eller interpretasjon av verden.  

En alternativ vei inn på kunstscenen 
På 1990-tallet ble det etablert mange atelierer i Europa som åpnet opp for og ga muligheter til kunstnere med funksjonsnedsettelser. Det dreide seg om kunstnere som ikke hadde fått innpass i tradisjonelle kunst- og utdanningssystemer og som praktiserte kunst på en annen måte enn øvrige kunstnere. De nye atelierene tydeliggjorde de tidligere strukturelle og institusjonelle barrierene for kunstnerne med funksjonsvariasjoner i kunst- og kultursektoren.  

At det de siste årene har blitt etablert flere kunstpraksiser i Europa som fortsetter å åpne dører, kommer jeg tilbake til avslutningsvis.   

Selv om Dubuffets idé er romantiserende i sin antakelse om at Outsider Art-utøvere henter inspirasjon kun ut ifra seg selv, at de ikke tenker på kunstmarkedet og at dette er den eneste autentiske kunsten, blir begrepet i dag brukt for å betegne kunstverk skapt i utkanten av kunstverdenen. Det refereres til et område der ideologien til «normal» kunst er mindre mektig og alternative konsepter fortsatt er mulige. Det henviser også til at kunst ikke er et nøytralt begrep, men er normativt og ideologisk ladet.  

Mange kunstnere som skaper Outsider Art har ikke en formell kunstutdannelse og er av forskjellige årsaker – det være seg helseproblemer, funksjonsvariasjoner eller livets omstendigheter – heller ikke i stand til å ta del i kunstverdenens selvpromoteringsmaskineri.  

Hvorfor er det liten interesse for å ta i betraktning de spesielle omstendighetene som gjør kunstnerne som står utenfor ute av stand til å gå gjennom trinnene som trengs for å bli validert og akseptert? Dette er det store spørsmålet.  

Kunsten, ikke mennesket bak 
Det tilhører det tradisjonelle kunstkonseptet at det er kunsten i seg selv som teller – ikke mennesket bak. Det er imidlertid ikke sant at publikum ikke tar kunstnernes biografi i betraktning. Vi vet at kunstverkene er skapt av mennesker og det er verdifullt og humaniserende å snakke om spesielle livserfaringer knyttet til kunstutøvelse. Burde vi ikke tone ned ideen om at kunstnerne i dag er velutdannete og oppdaterte på sin tids kunst og i stedet vise hensyn til kunstnerens liv og motivasjon for å lage det enkelte kunstverket? Det vil kunne oppleves befriende å tillate seg å se kunstverket som et menneskelig avtrykk og ikke en stil. 

Ved å slutte å fokusere utelukkende på kunstverket, men også inkludere kunstnerens livssituasjon i kunsterfaringen, vil man kanskje kunne åpne dørene for forskjellige kunstnere og slippe til disse i kunstfeltet på egne premisser. En slik tilnærming vil også kunne tjene til å forebygge at kunstnerne må tilpasse seg en slags kolonisering under et kunstbegrep som er mer og mer til hinder for mangfold på dagens kunstarena.  

Tegn til endring 
Det foreligger nå en søken etter en fornying og holdningsendring overfor kunstnere med funksjonsvariasjoner. Et godt eksempel på et forandret kunstnersamfunn og kunstsyn er de mange atelierene og studioene i Europa – også i Norge – som respekterer kunstnere og mennesker som har spesielle behov knyttet til egen kunstpraksis. Det har med årene heldigvis vokst frem nye ideer angående utstillingspraksiser og kunstproduksjon. Spesielt interessant er den kollektive formen for kunstproduksjon vi har sett etter Documenta 15 i 2022. Den kollektive formen for kunstpraksis bidrar til at flere mennesker – uansett forutsetninger – kan få innpass på kunstarenaen. En slik praksis er det verdt å støtte opp om.

Artikkelserien «Outsider Art – en undersøkelse av kunst produsert i randsonene» er gjort mulig med støtte fra Kulturrådet.

Fotnoter
¹«Tilgjengelige kunstnerskap? Et kunnskapsprosjekt om kunstnere med funksjonsnedsettelser i Norge», T.P. Østern, T. Olsen, E. Øyen, L. Lien, L.Ch.Holum, Kulturdirektoratet, 2023, s.159-169

²Dubuffets «L'Art Brut préféré aux arts culturels» (1949), et manifest for å ledsage en av de første utstillingene av Art Brut som fant sted i Galerie Drouin i Paris, inneholder en av hans klareste formuleringer i kategorien: «Her er vi vitne til en kunstnerisk operasjon som er helt ren, rå, gjenoppfunnet i alle sine faser av opphavsmannen, utelukkende basert på hans egne impulser. Kunst derfor, hvor den eneste funksjonen til oppfinnelsen manifesteres, og ikke de, som stadig sees i kulturell kunst, av kameleonen og apen.» 

³Roger Cardinal, «Outsider Art», (Studio Vista), London 1972 «Totally alien, the new art (an art that has always been) proliferates quietly around the outskirts of the cultural city»

⁴Roger Cardinal, Outsiders/exhibition catalogue, Hayward Gallery, London, 1979 («Totally alien, the new art (an art that has always been) proliferates quietly around the outskirts of the cultural city»)

⁵Thea, Carol. «Here Time Becomes Space: A Conversation with Harald Szeemann». Sculpture.org. Retrieved 23 March 2017. «All the former Documentas followed the old-hat, thesis/antithesis dialectic: Constructivism/Surrealism, Pop/Minimalism, Realism/Concept. That's why I invented the term, 'individual mythologies'—not a style, but a human right. An artist could be a geometric painter or a gestural artist; each can live his or her own mythology. Style is no longer the important issue.»