Intervju med Simone Romy Ritter, avdelingsleder Trastad Samlinger – Nasjonalt senter for Outsider Art – Hva må til for å gjøre kunstverdenen mer human?

Simone Romy Ritter, avdelingsleder Trastad Samlinger – Nasjonal Senter for Outsider Art, STMU

– Kunstens kraft er at den klarer å generere nye forståelser, og gjøre oppmerksom på barrierer i samfunnet. Gjennom Outsider Art kan vi gjøre kunstfeltet mer følsomt for et helt eget sett med usynlige barrierer, sier Simone Romy Ritter i intervjuet som innleder Kunstavisens nye essayserie. Foto: Tiril Flom

Med artikkelserien «Outsider Art – en undersøkelse av kunst produsert i randsonene» ønsker Kunstavisen å stimulere til ny kunnskap, refleksjon og diskusjon rundt nevnte kunstbegrep. Serien innledes med en prat med Simone Romy Ritter, avdelingsleder for Trastad Samlinger – Nasjonalt Senter for Outsider Art. 

Begrepet Outsider Art har de senere årene dukket opp nå og da i det offentlige ordskiftet, både i mainstream media, i tidsskrifter og utstillinger. Likevel er det fremdeles store kunnskapshull rundt begrepet og fenomenets omfang og dets betydningsinnhold – både i kunstfeltet og den større offentligheten. 

Selv om Outsider Art er et stort og etablert felt internasjonalt, har det ennå ikke fått ordentlig fotfeste i Norge. I norsk sammenheng brukes begrepet helst om kunst skapt av autodidakte kunstnere som er aktive utenfor det etablerte kunstfeltet, uten nettverk og gallerist, og som i det store og det hele verken får innpass i museumsinstitusjoner eller på andre visningssteder for kunst. 

Lobbyist for et smalt felt
Trastad Samlinger er et kompetansesenter og visningssted for Outsider Art som befinner seg i Kvæfjord. Avdelingen er i dag en del av det konsoliderte Sør-Troms Museum (STMU), og ble etablert i 1996 på tidligere Trastad Gård, Nord-Norges første institusjon for utviklingshemmede. Kunstsamlingen på omtrent 26 000 gjenstander er i stadig vekst, der brorparten består av kunstverk laget av institusjonens beboere. Ritter, som er utdannet kunsthistoriker med støttefagene sosialantropologi og filosofi, tok over som leder for avdelingen i 2008. 

– Hvordan kom du inn i feltet Outsider Art – hvis du er enig i at det kan kalles et felt? 

– Ja, absolutt, det er et stort felt! Jeg sier jo alltid at Outsider Art-kunstnere finnes i alle samfunn til alle tider. De finnes også i dag, og de er veldig forskjellige. Det er alltid en stor opplevelse å møte disse kunstnerne og oppdage dem. Det skjer ofte gjennom tilfeldigheter.  Her i Norge har jeg ofte opplevd at de, på en eller annen måte, er kjent i eget lokalsamfunn. Siden Norge er et godt organisert land, er også Outsider Art-kunstnere organisert. Det vil si, de blir ofte fanget opp av mental helse.

Mens Ritters ivrig lister opp en rekke norske og internasjonale kunstnere som har brutt gjennom, som Frode Felipe Schjelderup i Stavanger, sveitsiske Adolf Wölfli og franske Séraphine Louis, innser jeg at jeg nok ikke får svar på den første delen av spørsmålet mitt. Siden 2008 har hun kjempet for å gi sjangeren mer oppmerksomhet og for å gi denne kunstnergruppen flere muligheter i den etablerte kunstverden. I tillegg til arbeidet med å lage utstillinger på museet, er det åpenbart at samarbeid og formidling er en stor del av jobben. 

– Vi på Nasjonalt Senter for Outsider Art jobber spesialisert for denne kunsten, som eneste i Norge, slår hun fast.

Utstillingsåpning med Herleik Kristiansen

«Trastadkunstner» Herleik Kristiansen (1947–2023) mottar blomster fra Simone Romy Ritter under åpningen av jubileumsutstillingen «Fyrstikker hulter til bulter og søkk og kaos» på Outsider Art Street Galleri i Harstad Sentrum, 2017, i anledning kunstnerens 70-årsdag. Som beboer på tidligere Trastad Gård/Nord-Norges Åndssvakehjem siden 60-tallet, fant Kristiansen sin inngang til kunsten med skolering av formingslærer Sigvor Riksheim. Foto: Sør-Troms Museum

I hendene holder Ritter brosjyren «Vi setter Outsider Art på kartet», som viser hvordan museet jobber med både kunsten og kulturpolitikken. Helt bakerst i heftet er det et kart som viser fordelingen av museer for kunstretningen i Europa. Hun påpeker det store tomrommet mellom avdelingen i Sør-Troms og deres nærmeste kollegaer i Sverige og Finland. Ritter forteller at hun ofte tar med seg brosjyren i møte med politikere. 

– Ja, for du driver vel mye med det – lobbying? 

– Å ja, smiler hun. 

– Det trengs! Da jeg begynte på museet jobbet jeg veldig mye med å forklare, særlig til politikere, at vi jobber med Outsider Art. Da fikk jeg ganske ofte til svar at «vi skulle gjerne støttet dere, men vi vet ikke hva det er». Det har vi jobbet mye med, og i dag er det mange, mange flere som vet hva det er, men jeg må fremdeles forklare. 

For tiden jobber hun fram mot en stor utstilling som inngår i programmet til Bodø 2024, Nordic Outsider Art: A Midsummer Mystery, med kunstnere fra Danmark, Sverige, Finland og Island. Dagen før dette intervjuet fant sted, deltok Ritter i en panelsamtale på Nesodden kunstforening, ledet av kurator Elin Eriksen, i anledning utstillingen Andre stemmer: Norsk Outsider Art. Med henne i panelet var frilanskurator og kunstner Anne Siv Falkenberg Pedersen og kurator ved Nasjonalmuseet, Geir Haraldseth, begge fremtidige bidragsytere i tekstserien som dette intervjuet er en del av.

Så, hva er Outsider Art?
– Forklaringen på kunsten i dag er ofte at kunstnerne lager en metafor eller en symbolsk verden som gjenspeiler virkeligheten. Men Outsider Art-kunstnere lager sin egen virkelighet. De er ikke opptatt av trender eller ismer. Det er budskapet og livsfilosofien som gjør denne kunsten så spesiell. 

I en undersjanger finner vi for eksempel den visjonære kunstneren, som ser seg selv som et medium for en høyere bevissthet.

– Denne typen kunstner er kanskje litt annerledes den typen vi finner i den profesjonelle kunsten. For eksempel, en dame som lever i Berlin. Da hun ble lagt inn på psykiatrisk sykehus ble det funnet massevis av papir med tegninger i kjelleren hennes. Hun har et verdensfredsprosjekt, og hun er veldig tydelig på at hennes tegninger holder verdensfreden i balanse. Det følger med instruksjoner: Dersom det skjer en krig, da må de skannes inn og sendes til Forsvarsdepartementet. Hennes verk er faktisk kjøpt inn til det historiske militærmuseet i Dresden. 

En norsk kunstner i denne sjangeren er Geir Wallem, som blant annet stilte ut på Tegnetriennalen 2019 i et gjestespill kuratert av Ritter, Sjelens ornamenter: Ornamentale tegninger i norsk outsider art. Drevet av sin egen mytologi, der en Alfa-Gud regjerer over den «vanlige guden», tegner han fremtidsbyer der kampen mellom onde og gode krefter utspiller seg.

– Dette gjør han på intenst vis – fordi han «lever det». Vi kan kanskje kalle det en psykose eller mani eller noe sånt. Men styrken til denne kunsten er at den lar oss se gjennom sykdommen. Vi må også klare å se kunstneren.

Geir Wallem, «Framtidsby», Filtpenn på papir, 2007

Geir Wallem, «Framtidsby», Filtpenn på papir, 2007, 50 cm x 70 cm. Gjengitt med tillatelse fra Trastad Samlinger - Nasjonalt Senter for Outsider Art.

Begrepet Outsider Art ble først introdusert i 1972 av den britiske kunsthistorikeren Roger Cardinal (1940–2019) gjennom utgivelsen av den første engelskspråklige boken om emnet. Det samme året, i 1972, kuraterer Harald Szeeman den femte utgaven av Documenta, den store mønstringen i Kassel som fremdeles arrangeres hvert 5. år. Han bestemmer seg for å stille ut sveitsiske Adolf Wölfli (1864–1930) under betegnelsen «individuelle mytologier». Wölfli levde store deler av livet som kronisk pasient i psykiatrien med diagnosen schizofreni.

Selv om disse to hendelsene skulle introdusere kunstretningen til et større internasjonalt nettverk av museer og dermed til et større kunstmarked, sier Ritter at feltet først gjennomgikk en utvikling etter andre verdenskrig. 

– Det var en oppfatning om at kunstnere ikke hadde gjort nok for å forhindre denne krigen. Det måtte komme en ny kunst, som søkte nye veier. Opprinnelig var det som en motbevegelse. Det var mye kampvilje i det, og en trang til fornyelse. Men man gikk litt vekk fra det etter hvert. 

Den franske kunstneren Jean Dubuffet (1901–1985) var sentral for denne bevegelsen, og hylles i dag for sitt opprør mot kunstetablissementet og høykulturen. 

– Dubuffet søkte etter art brut, altså «rå kunst». Han leter i psykiatrien, på gata og i fengsler, overalt.

Dubuffet bygget over tid sin samling på ca 5 000 verk som han donerte på 70-tallet til et kunstmuseum i Lausanne, Sveits, der samlingen fortsatt er i dag. I sitt arbeid var han tungt inspirert av den tyske legen og kunsthistorikeren Hans Prinzhorn (1886-1933), som i 1922 utga boka Bildnerei der Geisteskranken: ein Beitrag zur Psychologie und Psychopathologie der Gestaltung (Springer Verlag, Berlin, utkom på engelsk i 1972). Boka utforsker hvordan kunst skapt av mennesker med psykiske lidelser, spesielt pasienter på psykiatriske institusjoner, kan gi innsikt i deres mentale tilstander og psykiske prosesser. Boka var forøvrig en referanse for Szeemans konsept om «individuelle mytologier» i kurateringen av Documenta 5. Funnene i boka er basert på Prinzhorns arbeid med å bygge en kunstsamling på 20 000 verk, som i dag befinner seg på Sammlung Prinzhorn i Heidelberg, Tyskland.  

Ann-Mari Erichsen, tusjpenn på papir

Ann-Mari Erichsen, tusjpenn på papir, 52 cm x 67 cm. Gjengitt med tillatelse fra Trastad Samlinger - Nasjonalt Senter for Outsider Art

Nøkkelen til en mer human kunstverden
Outsider Art-kunstnere er ofte selvlærte, enten fordi de aldri har tatt en kunstutdanning eller fordi de ikke har klart å fullføre den. Som sådan slipper svært få av disse kunstnerne inn i det profesjonelle kunstfeltets høyborg. Men Ritter slår fast at det ligger et stort potensiale for å synliggjøre mangfold i kunsten. Hun kommer med en klar oppfordring til kunstinstitusjoner om å ta inn denne kunsten, være modige, og skape et rom i rommet. 

– Den profesjonelle kunstverden er tøff. Alle kunstnere vet jo det. Men denne kunsten trenger oppmerksomhet. Vi må gi den plass. Hva må til å gjøre kunstverdenen mer human? Vi må gjøre det mulig for flere å delta. Det må åpnes opp for andre konvensjoner enn den etablerte kanon, altså! 

Til Nasjonalmuseets åpningsutstilling Jeg kaller det kunst, fikk Nasjonalt senter for Outsider Art gjennom fem av sine kunstnere[red. hvorav to fikk sine arbeider stilt ut], ved å hjelpe disse med søknadene. 

– Det er særlig de store institusjonene – maktinstitusjoner som universiteter og kunstmuseer – som må legge til rette for kunstnere som ikke kan ta bilder på 8 megabyte, som ikke kan fylle ut en søknad, som ikke kan skrive kontrakter.

Wenche Nilsen, 2016, Broderi

Wenche Nilsen (f. 1967) fra Alta er en av to Outsider Art-kunstnerne som deltok på Nasjonalmuseets åpningsutstilling «Jeg kaller det kunst» i 2022. Den andre var Oddleiv Bang. Foto: Broderi av Wenche Nilsen, 2016. Gjengitt med tillatelse fra Trastad Samlinger - Nasjonalt Senter for Outsider Art

For Ritter var inkluderingen av kunstnerne på Nasjonalmuseet «et første lite skritt». Nå etterlyser hun flere utstillinger med særlig fokus på Outsider Art, men også et større mangfold i kuratorgrupper og juryer. 

– Våre kunstnere ønsker å være aktive deltakere i kunstutstillinger, ikke bare å opptre som publikum. De har sine egne idéer og konsepter, og det viktigste er ofte at budskapet er ivaretatt, ikke hvordan verkene blir vist. De tenker helt annerledes rundt en utstilling, og det er ofte med på å åpne opp kategorier som installasjon eller konseptkunst. Man må ikke bare tilrettelegge for publikum i form av en heis og så videre. Deltakelse er ordet, uansett forutsetninger. Det handler om å tenke annerledes, å skifte perspektiv, og å gjøre det mulig. Det er vårt ansvar, vi som jobber i institusjoner.

– Mangfold er jo et slags stikkord som har gått igjen i kunstfeltet de siste årene. Også i Kulturrådet er det helt førende for utdelingen av midler. Men opplever du at de følger opp den ambisjonen tilstrekkelig?

– Nei, egentlig ikke. Vi kom et skritt videre med denne rapporten, Tilgjengelige kunstnerskap?,  og det var på tide, men selv der er våre kunstnere utelatt. Jeg skjønner ikke hvorfor! Jeg ønsker meg mer fokus på inkludering. Men inklusjon betyr ikke at alle er likedan. Inkludering må skje på premissene til den som ønsker inkludering.

Rapporten Ritter nevner ble gjort på oppdrag fra Kulturrådet i 2023. Basert på intervjuer med 19 profesjonelle kunstnere med funksjonsnedsettelser og 45 aktører fra kunst- og kulturinstitusjoner, viser den blant annet at de store institusjonene i dag fungerer mer som dørvoktere enn døråpnere.

– Denne kunsten er ofte kombinert med at kunstneren også står utenfor sosiale samfunnskategorier, enten de har en psykisk sykdom eller er utviklingshemmete. Det eksisterer helt klart fremdeles barrierer.

– Men vi er på vei til noe, forstår du. Det ligger, som allerede nevnt, et stort potensiale i Outsider Art for å synliggjøre mangfold i kunsten. Kunstens kraft er at den klarer å generere nye forståelser, og gjøre oppmerksom på barrierer i samfunnet. Gjennom Outsider Art kan vi gjøre kunstfeltet mer følsomt for et helt eget sett med usynlige barrierer. 

I tillegg til å komme inn i styringsdokumenter i Kulturdepartementet, er det en drøm å opprette en kunsthall for Outsider Art i Harstad. 

– Hvilke ambisjoner har du for kunsthallen?

– Først og fremst skal det være en verdig plass å vise hva som skjer på denne scenen i dag – helt aktuelt. Lage internasjonale utstillinger, ha konferanser. Vi vil bygge opp en samling også, som kan gå inn i Trastad samlinger. Skape en møteplass, en møteplass for alle slags mennesker. 

– Våre kunstnere er jo spesielle, og de tilbyr et større perspektiv på verden. Derfor er det også viktig at de stilles ut på egne premisser. Vår tilnærming til disse kunstnerne er å vise historien eller fortellingen rundt kunstverkene de har produsert, vise konteksten – fordi den er av stor betydning.

Fakta

Simone Romy Ritter er kunsthistoriker med sosialantropologi og filosofi i fagkretsen og har vært leder ved Trastad Samlinger – Nasjonalt Senter for Outsider Art, Sør-Troms Museum siden 2008. 

Hun har kuratert de første Outsider Art-utstillingene i Norge, blant annet den internasjonale utstillingen InsideOut – Outsider Art/Art Brut visiting Norway ved Festspillene i Nord-Norge i 2012, og utstillingen Rå Kunst – Outsider Art i Norge i 2014, som viste over 100 verk fra 16 fremragende norske Outsider Art-utøvere. Hun var prosjektleder og kurator til det ettårige suksessrike pilotgalleriet Outsider Art Street Gallery (2017–2018) i Harstad. I 2019 kuraterte hun et gjestespill på Tegnetriennalen, utstillingen Sjelens ornamenter: Ornamentale tegninger i outsider art på Kunstnernes Hus, og var med-kurator til utstillingen Svanene fra Lazarusdalen - Norsk Outsider Art ved Trafo Kunsthall. Hun er forfatter og medforfatter av en rekke artikler om temaet Outsider Art og foredragsholder til temaet. 

Artikkelserien «Outsider Art – en undersøkelse av kunst produsert i randsonene» er gjort mulig med støtte fra Kulturrådet. Dette intervjuet er den første teksten i serien. Neste tekst er et essay av Simone Romy Ritter. 

    Stikkord