Rapport fra åpningen av Veneziabiennalen Fordypning i det fremmede

Årets utgave av Veneziabiennalen, som åpnet for publikum på lørdag, består av den internasjonale utstillingen Stranieri Ovunque - Strangers Everywhere kuratert av brasilianske Adriano Pedrosa, et omfattende sideprogram godkjent av kuratoren, og 87 frittstående nasjonale bidrag. Fram til 24 november utfolder biennalen seg i offentlige og lukkede rom i hele Venezia, fra biennaleområdene Giardini og Arsenale, til andre visningsrom, uterom, kirker, historiske bygg og kontorlokaler.

Pedrosa har siden 2014 jobbet som kunstnerisk leder for for Museu de Arte de São Paulo Assis Chateaubriand (MASP), og er utdannet innen både jus og kunst og kritikk. Han er den første uttalt skeive kuratoren for den internasjonale kunstutstillingen som bor og jobber i det globale sør. Under den ordinære pressekonferanse onsdag 17. april, sa han at dette er utgangspunkt for kurateringen. 

– Jeg ser at biennaler, både her og andre steder, ofte har rammer og titler som er ganske åpne og inkluderende, med kategorier som faktisk hvilken som helst kunstner kunne passe inn i. Jeg tror ikke det er tilfellet nå, for eksempel med mitt spesifikke fokus på kunstnere som er skeive, utlendinger, urfolk og autodidakte. Jeg ser alltid, som kuratorer ofte gjør, etter særegenheter, kompleksitet, relevans, noe som fanger min oppmerksomhet, sa Pedrosa. 

– Naivt om ordenes effekt
Strangers Everywhere er en referanse til en serie neonskulpturer av kunstnerkollektivet Claire Fontaine som også stilles ut på biennalen. Hver neonskulptur gjengir uttrykket «strangers everywhere» på ulike språk. Uttrykket viser igjen til et annet kunstnerkollektiv Stranieri Ovunque, som gjennom kunsten beskjeftiget seg med å bekjempe fremmedfrykt og rasisme i Italia på 2000-tallet. På Veneziabiennalen får ordene et nytt lag med betydning. Med sin fartstid på 129 år, er biennalen den eldste av sitt slag og et enormt trekkplaster som, gjennom månedene utstillingen står, resulterer i en tredobling av byens befolkning. 

Pedrosas valg av tittel, som kan oversettes til «fremmede overalt», har fått sterk kritikk fra den indisk-britiske kunstneren Anish Kapoor. I et intervju med The Art Newspaper sier kunstneren, som bor i Venezia, at ordene spilles rett i hendene på Italias høyreorienterte regjering. 

– Re-approprieringen av fascistisk slogani som tittel og tema for biennalen viser en fullstendig naivitet når det gjelder de virkelige effektene disse ordene fortsatt har på menneskers liv, sier Kapoor til avisa. 

Kapoor viser til statsminister Giorgia Meloni som i desember i fjor utnevnte ti nye museumsledere, deriblant biennalens kontroversielle nye president Pietrangelo Buttafuoco.

Introduserer over 300 «nye» navn
Utstillingen presenterer 331 kunstnere og kollektiver fra 80 land, inkludert Hongkong, Palestina og Puerto Rico, og søker å gjenspeile hvordan kunstnere alltid har reist og flyttet på seg av ulike årsaker. Det er hovedfokus på utlendinger, innvandrere, utvandrere, flyktninger, diaspora og eksil, særlig på kunstnere som beveger seg mellom det globale sør og det globale nord. Flere av de deltakende kunstnerne er store navn i sine respektive land eller regioner, men er ikke inkludert i en vestlig kunstkanon – de fleste stilles for første gang ut på Veneziabiennalen. 

Blant de som stiller ut for første gang er Anna Maria Maiolino og Nil Yalter, som begge vant Gulløven for «Lifetime Achievement». Maiolino er født i Scalea, Italia, i 1942, og migrerte til Sør-Amerika, først til Venezuela og senere til Brasil, der hun bor i dag. Yalter er født i 1938 i Kairo, Egypt, og migrerte til Istanbul og videre til Paris, der hun er basert. Hun definerer seg som en tyrkisk kunstner. I en uttalelse beskriver Pedrosa de to kvinnene som «ekstraordinære, banebrytende kvinnelige kunstnere som også er migranter og som på mange måter inkarnerer ånden til Strangers Everywhere.»

Pedrosa har delt opp utstillingen i to seksjoner, Nucleo Contemporaneo og Nucleo Storico. Førstnevne inkluderer 110 deltakere innen kategoriene skeive kunstnere, outsider artists, selvlærte, folkekunstnere og artista popular, og urfolkskunstnere. Her stiller Ahmed Umar ut verket Talitin, The Third (2023) bestående av tekstil, kunsthåndverk og en video som viser Umar utføre en sudanesisk brudedans. Selve performancen ble fremført to ganger under førvisningen. 

Nucleo Storico samler verk fra det 20. århundre fra Latin-Amerika, Afrika, Midtøsten og Asia. I underseksjonene Portraits og Abstractions tegnes en modernistisk kunsthistorie fra det globale sør, mens Italians Everywhere går inn på den verdensomspennende italienske kunstnerdiasporaen på 1900-tallet.

Nasjonale paviljonger
Blant de nasjonale bidragene er det fire land som deltar for første gang i år; Benin, Etiopia, Timor-Leste og Tanzania. Den danske paviljongen dedikeres for første gang til en kunstner fra Grønland, med fotoutstillingen Rise of the Sunken Sun av Inuuteq Storch. Panama og Senegal stiller for første gang ut i sin egen paviljong, og Bolivia, som deltok for første gang i 2019, låner Russland sin paviljong i Giardini. Russland har for andre gang trukket seg i protest mot den pågående krigen i Ukraina.

Gulløven for beste nasjonale paviljong gikk til Australia, med prosjektet kith and kin av Archie Moore, et monumentalt familietre for First Nations-folket. I juryens begrunnelse heter det at «installasjonen skiller seg ut for sin sterke estetikk, dens lyriskhet og dens påkallelse av delt sorg for fortidens fortrengte hendelser. Med sitt inventar av tusenvis av navn, gir Moore også et glimt av muligheten for gjenoppretting.» 

Palestina anerkjennes ikke av Italia som en suveren stat, og har dermed ingen nasjonal paviljong. Likevel er det i år en uoffisiell palestinsk paviljong, i form av en plakat og et manifest med tittel «What Is the Future of Art? A manifesto against the state of the world» som deles ut ved andre utstillinger. 

Den nordiske paviljongen, med helhetskunstverket The Altersea Opera av Lap-See Lam, Tze Yeung Ho og Kholod Hawash, ble åpnet av Prins Daniel av Sverige og den svenske kulturministeren Parisa Liljestrand torsdag 18. april. Også direktør for Moderna Museet, Gitte Ørskou, og kurator Asrin Haidari holdt taler, med utgangspunkt i det internasjonale rammeverket for samarbeidet og verkets fiksjonalisering av det interkulturelle. 

Liljestrand, som selv er svensk-iraner, talte om kompleksitetene i en globalisert verden og behovet for grenseoverskridende rom som kan åpne opp for samtaler om tilhørighet. Da hun trakk fram ødeleggelsen av 341 kulturminner i Ukraina, ropte en person fra publikum, knapt hørbart, «fri Palestina». Temaet ble ikke tatt opp videre. The Altersea Opera anmeldes forøvrig av Kunstavisen i løpet av uken.

Protest og boikott
To dager tidligere, under tirsdagens eksklusive pressevisning, var det en stor Palestina-aksjon i Giardini og på Rialto-broen organisert av Art Not Genocide Alliance (ANGA). Siden februar har gruppen, uten hell, presset biennalens ledelse til å utestenge Israel, blant annet med et opprop som har fått over 24.000 underskrifter. Gruppen har også laget en egen guide som trekker historiske paralleller til protester på Veneziabiennalen, blant annet utestengelsen av Sør-Afrika i 1950–68 under apartheid, og viser «medskyldige» paviljonger i Giardini med beskrivelser av hvordan landene medvirker i Israels okkupasjon og krigføring i Gaza og Vestbredden.

Samme tirsdag annonserte kunstner Ruth Patir og kuratorene Tamar Margalit og Mira Lapidot at dørene til Israels paviljong vil holdes stengt frem til det foreligger en avtale om våpenhvile og løslatelse av gisler. Utstillingen er dog delvis synlig fra utsiden, bak dører og vegger av glass, og kunstprosjektet er presentert i katalogen. I en uttalelse retter ANGA sterk kritikk mot teamet, for det de kaller «tomme og opportunistiske gestikulasjoner timet for maksimal mediedekning».

Buttafuoco i sin tur hyllet den Israelske paviljongens beslutning som et kunstverk i seg selv, med henvisning til René Magrittes banebrytende maleri La Trahison des Images (1929) og ordene «Ceci n’est pas une pipe» («dette er ikke en pipe»). Med samme analogi, levert i crescendo, frarådet han all form for boikott.

– Med disse samme ordene sier jeg at dette ikke er La Biennale. I krisetider er det nødvendig at de vise, kunstnere, tankens aristokrater kommer sammen i møte med katastrofen – møtes, snakke, diskutere. Jeg tar på meg dette ansvaret, og gjentar at dette, som ikke en pipe, er et verktøy for fred. Det er stedet hvor vi kan måle avstanden mellom folkeslag, kulturer og religioner, og også forskjeller, sa Buttafuoco under pressekonferansen onsdag 17. april.

Rettelse: Georgia Meloni ble i en tidligere versjon av teksten omtalt som kulturminister, dette er nå rettet opp til statsminister.