– Det finnes et hav mellom oss og våre røtter

The Altersea Opera blir tittelen til helhetskunstverket som skal innta den nordiske paviljongen. Den eksperimentelle operaen skal fremføres under åpningsdagene i Venezia, med et ensemble bestående av internasjonalt aktive sangere, musikere og skuespillere. Deretter tar verket form av en totalinstallasjon bestående av video, lyd, bambus og tekstil. I operaen møter vi, blant annet, et drageskip inspirert av en ekte modell som har gjennomgått utallige transformasjoner, en kinesisk restaurant som blir til et hjemsøkt hus, og fiskemennesket Lo Ting som lengter tilbake til sitt tidligere liv ved Dufthavnen. «Ute av stand til å føle tilhørighet og snakke språket sitt, prøver han å navigere i bølgene mens han krysser verdenshavene og seiler gjennom tid og rom,» heter det i pressemeldingen.  

Når Kunstavisen ringer Tze Yeung Ho, den unge, norske komponisten, er han i Stockholm for å ferdigstille lydsporet. 

Kan du starte med å fortelle i dine egne ord litt om verket? 

Ja, så nå har vi landet på tittelen The Altersea Opera, som tar form av en eksperimentell opera. Jeg er interessert i å se hva som gjenstår av en opera når man tar formatet ut av kontekst. Lap-See Lam og jeg har jobbet veldig mye med å undersøke mulighetene på et sted som den nordiske paviljongen på Veneziabiennalen, som ikke er egnet til å lage en slik musikalsk teaterforestilling. Samtidig bygger vi opp en scene, med utgangspunkt i tradisjonell kantonesisk opera. De [red. operaensemblene] reiste fra sted til sted på vann i Hongkong og Guangdong-området i sør-Kina. Det er tanken på dette som motiverte oss til å tørre å lage en opera i den bygningen.  

Jeg ser at Lap-See Lam allerede har brukt ordet Altersea i noen av sine tidligere arbeider. Kan du fortelle litt mer om tittelen?  

Jeg kjente ikke til Lap-See sitt kunstnerskap før hun inviterte meg inn i prosjektet, men da leste jeg meg opp på hennes kunstneriske univers. Hun jobber mye med tanken om fiksjon, særlig rundt sin egen barndom og oppveksten i en kinesisk restaurant her i Stockholm. Det innebærer mange idéer om sjøen, om lengsel etter ens egne røtter, der havet er avstanden mellom Hongkong og henne. Jeg relaterer meg veldig til dette, siden jeg også vokste opp i en kinesisk restaurant, i Alta. Jeg tenker at Altersea er en måte å tenke på, og en måte for oss å gjøre vår barndom om til fiksjon, med utgangspunkt i at det finnes et hav mellom oss og hvor våre røtter ligger.  

Det er veldig spennende, jeg er fascinert av det å bruke vann og særlig havet som tankemaskin. Så tilbake til verket: Forstår jeg det riktig at dere jobber med å forvandle den nordiske paviljongen til et operahus? Eller jobber dere heller ut ifra det at det ikke går an? 

Man kan takle den problemstillingen med at bygget ikke er egnet til musikalsk teater fra to sider. På en måte, så forvandler vi paviljongen til et operahus fordi vi bygger en stor bambusinstallasjon som strekker seg ut til trappene utenfor hovedinngangen, og dette blir settingen for denne operaen. Alle musikerne og utøverne skal gå rundt på delen av installasjonen som er innendørs, og hele paviljongen blir da en scene. Men på den andre siden har vi også tenkt på hva en opera betyr når den gjøres utenfor et operahus. Vanligvis tenker man at det må et operahus eller spesifikt apparat til for å lage en musikkteaterforestilling, men jeg har sett at denne tankegangen har endret seg de siste årene. Det er mange komponister i dag jobber på uortodokse måter med musikkteater. For eksempel finnes det et operakompani i Canada som sykler rundt og har forestillinger på tilfeldige scener og utesteder som egentlig ikke er laget for opera. Jeg tenker at det er spennende å jobbe på måter som utfordrer og kanskje forandrer betydningen av en opera. 

Jeg jobbet en gang i tiden på Underwater Pub, og der var det live opera hver tirsdag og torsdag. Det var veldig fint for meg som ikke er opptatt av opera, å oppleve det uformelt på en bar. Var du noen gang der før det stengte?  

Absolutt! Ja, jeg kjenner til det stedet. Et annet fint prosjekt er Den Norske Opra av Trond Olav Reinholdtsen, som var min lærer på Norges musikkhøgskole. Han lager operaforestillinger i sin egen leilighet, det har han holdt på med i mange år. Man kan si at han utfordrer operaen som en institusjon, og det vekker tanker om hva en opera kan være i dag.  

Tilbake til Veneziabiennalen, hvordan har samarbeidet vært hittil mellom dere kunstnere? 

Det er en ganske interessant prosess, må jeg si. Det har vært en del byråkrati. Lap-See tok kontakt med meg i april i fjor, men da sa hun ingenting om at det var for Veneziabiennalen! Det hun sa var at hun var interessert i å gjøre et prosjekt sammen, og jeg takket fort ja fordi vi har samme bakgrunn. Det er veldig sjeldent å finne en annen med vår bakgrunn som driver med kunst. Så ble det mai, og da tok Asrin Haidari, kuratoren på Moderna Museet som er ansvarlig for prosjektet, kontakt for å si at jeg skulle til Frankfurt og treffe Lap-See, og at vi skulle ta pressebilder sammen. Da tenkte jeg «oi!»  

Gjennom sommeren var det mange møter om hva konseptet skulle være og hvordan det kunne konkretiseres og sånt, til vi landet på en forestilling med 17-18 musikere inkludert et helt team og apparat rundt det. Vi bestemte å lage en installasjon i tillegg til performancen, siden det ikke er ressurser til å ha utøverne der gjennom hele utstillingsperioden. Kholod Hawash er involvert med kostymene. Hun jobber egentlig som tekstilkunstner og jeg tror ikke hun har noen spesiell erfaring med kostymedesign, men hun har nå funnet et team som bidrar med å sy om hennes egne tekstilverk til kostymer for de som skal opptre. Konseptet for disse er bølger og havet, og de skal også bli en del av den store bambusinstallasjonen. 

Så ble det høst, og da kom jeg til Stockholm for å begynne å jobbe med innspillingen av komposisjonen. Nå er vi nesten ferdige med lydsporet og Lap-See er et sted utenfor Stockholm og filmer til videodelen av verket. 

Hva tenker du om det å skulle representere Norge eller Norden? 

Det er fint, på en måte. Jeg har jobbet med nordiske festivaler tidligere, så jeg føler meg ganske komfortabel med å si at jeg representerer Norge, også fordi jeg kommer fra en utdanning med et norsk perspektiv. Det er alltid interessant å treffe folk som kommer med ulike syn og se hva det betyr for meg å være norsk i et samarbeid som dette. Bare her i Stockholm merker jeg at det finnes kulturelle forskjeller, selv om vi er nære naboer til Sverige og vi tror at vi kjenner hverandre godt. Det er veldig interessant at den nordiske paviljongen er et samarbeid mellom tre land, der vi må bli veldig kjent med hverandre, og ganske fort også. 

Du er allerede interessert i det flerspråklige i din praksis, og det å vokse opp mellom to kulturer. Har dette samarbeidet virket inn på ditt arbeid?  

Absolutt. Flerspråklighet er en tematikk som jeg forsket på da jeg gjorde min PhD i Estland. Flerspråklighet har også alltid noe å gjøre med musikk, på en måte. Jeg føler meg heldig for at Lap-See også ville ta inn dette perspektivet. I verket, hvert fall i den musikalske delen, er det mange referanser til alle de språkene som jeg har holdt på med, som jeg lærer meg eller som jeg bruker til daglig. Det er bygget på både norsk, svensk, kantonesisk, arabisk, estisk og islandsk.