«Karakteren i hver bidige ting»: Om Jakob Weidemanns Storfuglen letter (1959)

«Jeg skal abstrahere den norske skogbunnen. Maurtuenes farver i en regntung dag, mystikken i grantrærnes skygger og smilet i en blek bjerkestamme. Jeg vil finne karakteren i hver bidige ting …». Slik beskrev Jakob Weidemann den åpenbarte innsikten i og åpenheten mot naturen rundt seg etter en termostur til Vettakollen. Den skulle forandre kunstnerskapet for alltid.

Som et terskelbilde mellom 1950- og 60–årene i Weidemanns produksjon, betonet Storfuglen letter skiftet fra en vedvarende pendling mellom figurasjon og abstraksjon – som preget Weidemann på 1940- og 50-tallet – mot en mer solidifisert, forenklet, flateorientering. Maleriene som vokste ut av denne vendingen omtales ofte som «skogbunnbildene». Her krystes landskaps- og naturtematikk ut som forenklede, non-figurative former. Snarere enn å avbilde natur blir, så å si, Weidemanns bilder naturen de avbilder. Stoffligheten, den pastose og taktile påføringen av Henkel-lim og pigment, påkaller den materielle tilstedeværelsen av ru bark, regnvåt jordbunn, varm stein, som forsøkte Weidemann ikke så mye å betegne som å fysisk erstatte tingene med maling. Eller maling: Weidemann mindre maler enn han murer motivene sine inn i flaten.

Snarere enn å ane noen storfugl i rommet, altså noe forhold mellom plan og sjikt i bildet, er det heller en suggestiv konsentrasjon som sentrerer Weidemanns maleri. De ytre feltene er holdt i blågrått, sort, skogsgrønt med gulsjatteringer. Men i midten gløder noe mer vitalt i form av røde, livsvarme detaljer. Bildet både skriker og tier på samme tid.

Abstraksjon som visuelt språk kunne umiddelbart fremstå som ugunstig for Weidemanns poetikk – som er det han de facto utlegger i det første sitatet – da han fortegner bemerkelsen ovenfor med kommentaren om at «det å se tingene er det vesentlige … ikke oppfatte dem, ikke male dem, men å se dem.» Abstraksjonen interesserte seg typisk for det maleriinterne, det verks- og flatespesifikke. Det visuelles indre logikk. Å se verden på Weidemanns vis, verden der ute, er vanligvis en utadvendt, figurativ læresetning. En forpliktelse til det gjenkjennelig virkelige som i utgangspunktet kunne virke abstraksjonen fremmed. Men i Weidemanns vinkling handler det om å se igjennom verden, koke tingene ned til formal essens. I denne mening blir Cézanne en selvsagt stamfar for Storfuglen letter; fargefeltet, de geometriske forbindelsene, utgjør virkelighetens språk og byggeklosser. Og beveggrunnen for Weidemanns vending mot det «vesentlige», var – via et møte med Marc Chagall i Amsterdam – verden der ute; skogbunnen, bladene, barken, storfuglen. Det abstrakte maleriet står på ingen måte i noe nødvendig motsetningsforhold til hva vi kunne kalle figurative motiver. 

Men den romantiske impulsen i Storfuglen letter – det er fristende å nevne tittelen på Ralph Waugh Williams’ også sterkt nasjonalromantiske stykke The Lark Ascending – gir også bildet et vulkansk, vertikalt trykk, som får meg til å tenke på Sandra Blows Space and Matter, også fra 1959 [red. tidligere omtalt i Kunstavisen]. Her er abstraksjonsgraden mer amerikansk der Weidemanns er mer fransk, men den ekstatiske materialfølelsen har de felles. Dog trekker Weidemanns bilde også på en vitalistisk-mystisk åre i norsk maleriresepsjon som fikk Henning Gran til å omtale Weidemann som «den norske Pan», senere gjentatt ordrett av Erik Egeland, og Ole Henrik Moe til å beskrive bildets «panteistiske grunnstemning.» Disse leseretningene lever side om side med den formtekniske problematikken i Storfuglen letter. Når man isper Weidemanns selverklærte nasjonale føringer for naturskildringene – «vår egenskap, vår karakter» – blir det romantiske motivet desto tydeligere i det maleriet som Svein Thorud skrev vil bli «stående som innbegrepet på et romantisk hovedverk i den modernistisk-abstrakte tradisjon i Norge».