Å sette strek

STOCKHOLM
Giorgio Vasaris teckningar
Nationalmuseum
Står til 8. januar 2023

Jeg har aldri likt maleriene til Giorgio Vasari. Som representant for den sterkt polariserende mellomfasen som ofte kalles manierisme – en slags overlesset, overdrevet senutgave av det man kaller høyrenessansen, assosiert med kunstnere som Leonardo, Rafael og Michelangelo, og en forløper til barokkens gjennombrudd rundt 1600 – har produksjonen hans virket klissete, kunstlet, og, for å bruke et mer utypisk ord, klein; Vasaris grenseløse, nærmest selvutslettende beundring for Michelangelo, utarter ofte i formelpreget epigoneri. Som arkitekt var han mer interessant. Arbeidet på Uffizi-palasset i Firenze viser en formgiver med mer selvsikker og disiplinert variasjonsevne innenfor det klassiske bygningsspråket.

Nationalmuseum i Stockholm viser for tiden en omfattende presentasjon av over hundre før- og tidligmoderne tegninger fra Vasaris mytiske kunstsamling. Eller: en samling som man mente var Vasaris, men som sannsynligvis har en rikere eierhistorikk og bevegelse enn først antatt. Repertoaret er renessansens: naturstudier, mytologiske scener, portretter og såkalte sacre conversazioni – Jomfruen og Jesusbarnet omringet av diverse helgener, kirkefedre og paver. Kort oppsummert er det grenselandet mellom senmiddelalder og ungrenessanse, dvs. 1300-tallet, og det senere 1500-tallet som utgjør samlingsspennet.

Verkene på Nationalmuseum viser hvordan tegning og strek ble en måte å måle opp verden, sogar være i verden på. De kunstferdige, passepartout-liknende monteringskartusjer rammer inn en naturalistisk, individualistisk og religiøs virkelighetserfaring. Streken ble en grunnleggende modell for intellektuell, pedagogisk og estetisk produksjon i tidligmoderne Europa.

Lyset
Kurateringen har beveget seg nær kildematerialets visuelle verden; visningslokalene på Nationalmuseum påkaller den sentralitalienske renessansens presentasjonsrom og fargeestetikk. Det er fremfor alt det renessansegule skjemaet som går igjen; de neapel- og orpimentgule veggene iscenesetter betraktererfaringen med påtakelig historisk presisjon. Man vitterlig føler Firenze, Arezzo, Urbino i veggene.

Utstillingen handler ikke så mye om museets tegninger som Vasaris egen tegnesamling, den så kalte Libro de’Disegno, med verk fra 13- til 1500-tallet. Dette var den første samlingen, hevder museet, som var bygget på historiske samlingsprinsipper. Innlånte verk fra Louvre, V&A, og British Museum figurerer ved siden av Nationalmuseums egne omfattende arkiver.

Disse samlingene har det vært forsket grundig på og resultatet er en på mange måter akademisk, noe tørr, men paradoksalt nok samtidig forfriskende old school presentasjon av klassisk, museal connaisseur-formidling; her er det proveniens, dateringspresisjon og stilistisk attribusjon som gjelder – 1800-tallets og den gamle museumstradisjonens faglige grammatikk.

Tørr er den på den måten at utstillingen blir enhetlig til det som for noen vil kunne grense mot det kjedsommelige. Dette er det tålmodige, langsomme blikkets triumf. For verkene som vises er både unike, fascinerende, og slående.

Renessansemennesket
Vasari var selv tegner, maler, og arkitekt, men det er som kunsthistorieskrivingens far at han for oss er blitt mest kjent. Boken Le vite de' più eccellenti pittori, scultori, e architettori, (“Kunstnernes liv: Om livene til de største malerne, billedhuggerne og arkitektene”) fra 1550 og senere i revidert utgave 1568, er verdens første, samlede sett med kunstnerbiografier. Men disse tjente ikke simpelthen til systematiske og informative forhold; gjennom rekken av navn og kunstnerskap konstruerer Vasari en fortelling om kunstenes gjenoppvåkning, eller snarere gjenfødsel – det vi rett og slett beskriver som «renessansen». Mellom begrepene «renascence», gjenfødsel og «renascita», oppblomstring, utvikles både en idé om et nytt kulturelt paradigme, med stadig progressiv bevegelse mot et mer perfekt og fullkomment kunstnerisk uttrykk.

Essensen av Vasaris system var såkalt «teleologisk», av det greske ordet for «mål», telos; dvs. at den historiske bevegelsen har et gitt mål, en slags perfeksjonert endestasjon som hvert steg av maleriets historie gradvis beveger seg mot. Denne idéen, at kunsthistorien på en eller en annen måte er meningsfull, ble arvet av modernismens historiografi. En slik kunstfilosofisk overbygning har for lengst kollapset, men viser hvor seiglivet Vasaris system skulle komme til å bli.

Linjen
Tegning er på en måte den i dag noe glemte stamfaren til maleriet. Å studere tegning blir som å rive fasaden av boligen, og eksponere den indre, strukturelle logikken som forvalter flaten. Det som holder det hele sammen. Med hulemaleriene fra steder som Chauvet Pont-d’Arc og Lascaux i mente kan man si at verden så å si starter med streken; linjen er kunsthistoriens lengste linje.

Begrepet for dette på italiensk er disegno: utover å ha gitt form til den moderne termen «design», viser ikke bare disegno til tegning som fysisk gest, men også selve den skapende, nærmest gudommelige handlingen som er å sette en linje på papir og dermed skape en ny verden. Tegning, hevdet Vasari, var alle kunstartenes far – grunnprinsippet som bandt maleriet, skulpturen og arkitektur sammen.

Veiene videre
Vasaris Libro de’ Disegni (tegnebok) er utgangspunktet for denne utstillingen. Men det blir raskt helt åpenbart hvor gjensidig definerende Le vite og Libro blir for Vasaris prosjekt; langt på vei fungerer tegnesamlingen som en visuell manifestasjon av den skriftlige fortellingen som kunstnerbiografiene utgjør. De blir begge et felles uttrykk for kunsthistorikeren – og da benytter jeg ordet bevisst anakronistisk – Vasaris teoretiske virksomhet.  

Dette er ikke detaljer som er eller trenger å være nødvendig for den alminnelig besøkende. Selv om informasjonstavlene kunne tillatt seg mer pedagogisk eksposisjon. Men for den spesielt interesserte gir den udiskutabelt mye for pengene.

På tross av den faglig fortegnede tonen er utstillingen på Blasieholmen noe som tilhører sjeldenhetene i skandinavisk museumsrepertoar, og som kunsthistorisk presentasjon er den gjennomprofesjonell, øyeåpnende, kunnskapsutvidende og – kanskje viktigst av alt – vakker.