Fra en samlerhistorie mot fremtiden

Oslo
Dronning Sonja KunstStall
Åpne dører
Utstillingen står til 13. november

Monarkiet og samtidskunsten kunne begge sies å representere, på ulike måter, lukkede, utilgjengelige institusjoner. Henholdsvis en sosial fortids og en mulig kulturell fremtids emblemer. Ikke for det; monarkiet og monarken har langt på vei utgjort den samtidige kunstens primærmesén fra tidligkristen tid og frem til 1800-tallet, etter hvert godt støttet av en utvidet aristokrati- og borgerklasse. Og i Parkveien bærer ikke monarkiet fortidens visuelle kultur så mye som å være et vitnesbyrd om hvordan være rotfestet i den samtidige.

Betimelig er derfor på utstillingen, men kanskje særlig tittelvalget på denne første, omfattende presentasjonen av Dronning Sonjas private kunstsamling på Dronningens egen KunstStall. «Åpne dører» viser over 100 verk av 50 kunstnere, «en hyllest til en ytterst personlig samling og en lidenskapelig samler,» som kurator og tidligere direktør for Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, Sune Nordgren, uttaler.

En kjærlighetshistorie
Personlig er også prologen til dette prosjektet. Det første den besøkende møter i den gamle Stallen, som siden 4. juli 2017 og Dronningens 80-års dag har blitt benyttet som visningsrom for de Kongelige Samlinger, er ingen andre enn Dronningen selv. En del av Andy Warhols ikoniske, eller kanskje ikoniserende, syklus «Celebrities», den daværende Kronprinsessen er avbildet i 1982 i det stiliserte, pop-pregede idiomet som Warhol populariserte. Dette skarpe, nesten skrikende portrettet blir betegnende for den nettopp intense samtidigheten i Dronningens kunst- og samlerinteresse; bildet forankrer aksen i stallbygget, som en tilstrekkelig metafor for det vitterlig «ytterst personlige» ved denne presentasjonen. Dette er ikke så mye Kongehusets som et menneskes liebhaberi.

Med mer enn 1600 verk, samlet over 65 år, med andre ord siden Dronningens tenåringsdager, er dette materialisert lidenskap og en kjærlighetshistorie. Ikke minst nominelt; dette er kunst samlet «con amore», slik Dronningen selv formulerer det. Noe det finnes forsvinnende liten grunn til å betvile; Dronningens egen billedproduksjon, under mentorer som Ørnulf Opdahl og Kjell Nupen, den tette oppfølgingen av enkeltkunstnere, og ikke minst hyppige atelierbesøk, forteller om en annen faglig fordypningsvilje enn den typiske samlerens.

Å destillere den omfattende katalogen, som nærmest utgjør halvparten mannlige, halvparten kvinnelige kunstnere, ned til 100 verk, er et møysommelig filtreringsarbeid som Nordgren skal ha særlig ros for. Her blandes også gjenstandshierarkier og sjangerklassifikasjoner i et flytende samspill; billedkunst, skulptur, og kunstindustri er alle deler av det samme skjema. Det finnes et kjølig, disiplinert blikk på dette utvalget som allikevel fremstår generøst – det parer begrensningskunst og overskuddsvilje.

Om vinteren
Første avdeling trekker trådene tilbake til samlingens tidligere historie, nærmere bestemt til Dronningens utstilling «Winterland» som ble avholdt i forbindelse med OL i Lillehammer i 94 og gikk verden rundt. Denne natur- og vintertematikken er gjennomgående i stallen; Anna-Eva Bergmans litografier Fjord og Jord, hav, himmel (1972); Anne Gundersen, Vintergrind (2007); Inger Sitters maleri Nordisk (1960); Per Kleivas Breen (2009); og Olivier Debrés Hiver, Opdal (1979), henter den nordiske naturikonografien inn som en selvsagt referanse. Men der «Winterland» skulle presentere et panorama av norsk kunsthistorie fra 1800-tallets gullalder og frem til 1990-tallet, er «Åpne dører» utelukkende forpliktet til samlerens individuelle møte med en slags transatlantisk aktualitet. Til tross for en absolutt forankring i den nordiske kunstscenen finnes også her, foruten om nevnte Warhol, kunstnere som popkunstneren James Rosenquist.

Vi ser indre samtaler i samlingen, som hvordan Roald Kyllingstads fotografiaktige pastell Vinterlandskap forhandler med Hanne Borchgrevinks skjematiske boliggeometri. Motveggen i stallaksen sammenstiller Bjørn-Sigurd Tuftas Uten tittel (1993), abstraksjon i amerikansk skala, med Hedevig Ankers fotografier fra Bygdø Kongsgård (C-print, 2018) – tenk Vilhelm Hammershøi og Ida Lorentzen – som ikke bare stilles ut for første gang, men som også har gitt navn til utstillingen; i dette spennende speiles også bredden i samlingen.

Og det må sies før man forlater den første avdelingen; som visningsrom er stallen ikke mindre enn genial, noe det begrensede verksutvalget drar nytte av. De ulike avlukkene, som en gang huset Dronning Mauds hestespann, fremstår, tross noe dunkelt lys, nærmest intendert som kuratoriske mikroscener; de fasiliterer fokuset inn mot det enkelte eller maks to tilknyttede verk; de avskjermer og konsentrerer kunsterfaringen; de rustrøde veggene tar opp i seg og underlegges de originale søylene og festestolpene. Dette gir kontinuitet til stedet og en ekstratematisk sammenheng til utstillingen.

Generøsitet og morgendagen
Sjokket er påtakelig når man entrer den tilhørende paviljongen: ikke grunnet noen kvalitativ diskrepans i utvalget så mye som den overveldende demonstrasjonen av forholdet mellom verk og lyssetting; øynene svir i noen titalls sekunder etter overgangen; her er alt så å si voldelig eksponert for blikket.

Den eklektiske bredden fortsetter å være synlig: Pål Vigelands Egg 2 (2008); Marit Tingleffs keramiske fat Ostindisk 2 (2019); Lena Cronqvists maleri Lille Leda (1994) og Per Barclays digitaltrykk Lofoten I. Samtidig ser vi her også ansamlinger av signaturer som utgjør kraftsentra i samlingen; Stallen har Nupen, Tore Hansen og A. K. Dolven; paviljongen har et eget hjørne med Leonard Rickhards underfundige, industritegningaktige verk; de plansjepregede tablåene med en nå militærteknologisk, nå geologisk billedgrammatikk; oppmålingen av verden som et spesifikt malerisk anliggende.

Et avlukke innerst fremhever glassarbeid spesielt og billedkunst som knytter seg materielt til disse; Mari Slaattelids Outside 2 (2005), akryl på plexiglass, er et vidunderlig hybridtenkende verk innenfor dette temaet. Hun får selskap av Benny Motzfeldt, som er sterkt representert i samlingen, og to halvtidlige verk av Sverre Wyller, som igjen spiller på vindusaktige grid-motiver.

«Åpne dører» lever opp til tittelen og strekker seg ytterligere til utstillingens siste coda. Ridehuset, bygget av Dronning Maud for å kunne vedlikeholde hesteinteressen i sitt nye hjemland, er nå under renovering, men gir publikum et frempek til et voldsomt visnings- og presentasjonspotensial. Noen utvalgte krukker står, nesten som en liten kongefamilie, oppstilt i salen, på andre siden av glasset, som var de tronarvinger til et storslått rom vi kan ha forventninger om at vil komme kunsten til gode.