Høy himmel, tynn luft

Ingeborg Stana
Beyond Beauty
Buer Gallery
Utstillingen står til 27. november

Ingeborg Stana tilhører et ledende sjikt av norske landskapsmalere med en lang rekke gruppe- og separatutstillinger bak seg. Ikke nok med det, hun er også professor på Institutt for estetiske fag ved OsloMet, hvor hun har arbeidet akademisk med spørsmål knyttet til kreativitet, designdidaktikk og skapende praksis. I det hele tatt, Stanas tilnærming til maleriet bærer preg av aktiv refleksjon rundt forholdet mellom representasjon og opplevelse; skylder bildet verden noe? Hva som kan og hva som bør forventes av kunsten som skjønnhetsprodusent, som projeksjonsrom for våre egne verdens- og naturerfaringer, er blant spørsmålene hun stiller.

Stillheten etterpå
På Buer Gallery fortsetter Stana sin forskning i landskapsmaleriet. Denne har vært gjennomgående i hennes på mange måter sentrallyriske motivkrets; himmel, jord, trær, lys. Slik fordypning i et, i utgangspunktet, tilforlatelig, umiddelbart tema, er forfriskende fokusert i distraksjonssamfunnets kryssild og oppmerksomhetskaos.  Men nå er det et annet alvor som naturtablåene til Stana tester seg mot; klimakrisens eksistensielle trussel har vitterlig gjort landskapssjangeren – slik naturpoesien i dag automatisk blir en art økopoesi – til krigsikonografi. Landskapmaleri som rapport fra slagmarken. Denne vissheten er likevel ofte usynlig for betrakteren og naturelskeren; som tidlig sykdom i et tilsynelatende friskt menneske.

Det er åpenbart at det for Stana er et særlig poeng å uteske en uro, en uhygge under landskapsmaleriets øyensynlig billedskjønne og dekorative ytre. Men denne demaskeringen av naturen, fra et pyntelig, rekreativt rom til et truet, voldelig, ja kanskje sogar voldtatt domene, oppleves i liten grad uttrykt i det enkelte bilde.  Man kunne innvende med å si at det å tviholde på landskapsmaleriet i klimakrisens tid blir en implisitt politisk løsning. Og i de rød-oransje bildene, som Red Earth og The Dying sun, hvor betrakteren møter en slags omvendt, post-apokalyptisk sol, sender Stana assosiasjonene til atomalderlyset, sekundet etter bomben faller; den vakre Oppenheimer-opplysningen av himmelen før absolutt alt legges i ruiner og mørke. Her finner hun gliper i sammenstillingen mellom de andre bildenes blått og grønt, og en annen, mer aggressiv palett i rødt og oransje; sprekker i verden hvor det er det er stille skriket som skinner igjennom. I disse øyeblikkene finnes nettopp noe hinsides skjønnheten. Men det kan også være en verden etter regnet. En verden uten oss. Det kjemisk frie fraværet av mennesker styrker denne stemningen i Stanas bilder.

Alt som er i himmelen
Men i et større antall av verkene på utstillingen uteblir denne spenningen. Og redusert til sky-, himmel-, og landskapsstudier blir for mange av Stanas riktignok behagelige tablåer tidvis tamme. Malerier som Retreating Mountain! og If you seek for Eldorado savner noe av nerven i uttrykket, ladningen i bildets indre logikk; forskningen i det materielle som innpoder maleriet med signatur og indre spenning. Her kommer en del av bildene til kort og nærmer seg floskelen om besjelet, innforlivet landskap. Himmelen er høy over jorden, men her finner jeg ikke den uroen som alltid sies å akkompagnere skjønnheten på den ene siden, ei heller den sublime, overveldende verdenserfaringen som f.eks. finnes i Friedrichs, Böcklins, og i deres forlengelse, den nylig avdøde Christopher Rådlunds senromantiske scenografi. Personlig kommer jeg ikke, i disse nevnte bildene, ut av overflaten, flinkeriet. Det er pent, men tidvis impotent.

Dette gjelder på ingen måte, som sagt, samtlige av maleriene i Beyond Beauty. I de mer renskårne himmel- og skystudiene, Tentative Definition of it I–III, finnes en klarere, mer økonomisk tilnærming til forholdet mellom tegn og flate. Her føler Stana seg frem i mediet. Særlig nr. 2 begeistrer meg som subtil, halvfremkalt figurasjon; det presser på grensene mot oppløsning og abstraksjon; som betraktere får vi tenke maleri, tenke malehandlingen så å si sammen med Stana. Jeg får umiddelbart fornemmelsen av John Constables «Cloud studies», Turners akvareller, og Thomas Coles landskap; «the chief organ of sentiment» kalte Constable skyene; «the soul of all scenery», sa Cole. Det er tålmodig maleri.

Etter oss, tegn
Jakten på noe som nødvendigvis skulle ligge bak skjønnheten kunne også delvis sier å være utypisk for Stana, som nettopp har vært talskvinne for det tilstrekkelig skjønne – kunstverkets estetiske egenverdi. Konseptkunstens hegemoni i postmoderne tenkning har stått i intimt forhold til tekst, diskurs, og teori; Stanas kunst har snarere argumentert for en revitalisering av formal oppmerksomhet; en utforskning av det materielle, fysiske, sanselige verket som oppmerksomhetsform. Dette kan jeg sympatisere med. Stana blir da også ofte presentert som å stå i en «lang og ubrutt tradisjon innen nordisk landskapsmaleri». Denne kommer utvilsomt til syne, men dessverre for ofte i noe tynn tapning. Derimot, i et bilde som Pink, som ellers følger Stanas skjematiske struktur med en flat, horisontal landskapsbeskrivelse som forankrer et voldsomt, vertikalt himmelrom, antydes mer stiliserte, forenklede former. Her sendes tankene til enkelte av Georgia O’Keeffes konsentrerte, kjøttfulle fargelandskap.

Beyond Beauty på Buer Gallery klarer ikke alltid bestemme seg for om det er skjønnheten eller dens skyggeside som står i sentrum. Det gir enkelte verk preg av en noe overtydelig, formelpreget formgivning. Men i pendlingen mellom de to finnes samtidig også en både presis og produktiv fordypning i malerimediet, og en skrekkelig, ubehagelig og vakker undergangsvisjon om verden på den andre siden.