fbpx Stille midt i stormen

Stille midt i stormen

Erle Saxegaard har skapt et vakkert, meditativt og skulpturelt lydverk med sitt «The Walls Resonate With A Haunting Double». Erle Saxegaard: «The Walls Resonate With A Haunting Double», 2020, lydinstallasjon © Erle Saxegaard  Foto: Istvan Virag
Avgangsutstillingen 2020 er velprodusert, balansert og imøtekommende. Den velger også å bruke tid på å bygge poetiske koblinger heller enn å rope sin nød. Det er et godt valg.

Avgangsutstilling 2020
Master i billedkunst KHiO, avd. Kunstakademiet
Oslo
Står til 16. august 2020

En kan fort tilgis for å tenke at studenter ved Kunsthøgskolen i Oslo er litt sintere enn den gjengse student. I kjølvannet av sommerens store Black Lives Matter-bevegelse har det blusset opp store debatter, hvor det har fremkommet både påstander om rasisme og krav om avkolonisering, endring av pensum og utsmykninger på KHiO. Det er i hovedsak studenter ved skolen som bemanner disse barrikadene. Når masterelevene ved institusjonen nå presenterer sine eksamensprosjekter, er resultatet imidlertid langt fra aggressivt.

Kaare Ruud´s «E sku gjett eilt æg å har om dæ betydde at e fortsatt såg opp te de» tar oss på enkle og surrealistiske måter tilbake til barndommens perspektiver. Kaare Ruud: «E sku gjett eilt æg å har om dæ betydde at e fortsatt såg opp te de», 2020, respateksbord og tyggegummi © Kaare Ruud Foto: Istvan Virag

Solid samspill

Utstillingen på Kunstnernes Hus er imøtekommende og innbydende. Det skorter ikke på sosial og politisk bevissthet, men i mange av tilfellene fremstår denne både introspektiv og selvransakende. 

Eksamensutstillinger er nærmest en egen sjanger, som tar med seg sine helt egne utfordringer inn i gallerirommet. Naturlig nok, det er tross alt en gruppe svært forskjellige kunstnerskap som skal presenteres og promoteres. Det resulterer ofte i fulle saler som er både meningsmettede og utmattende, med studenter som konkurrerer om rampelyset heller enn å spille hverandre gode. 

Her har 2020-generasjonen virkelig lykkes med noe. Kan hende at det er det metaforisk lavere lydnivået som gjør at hver av stemmene høres bedre. Kan hende det er fellesskapet i gruppen som spiller inn. Utstillingen kjennes i alle fall balansert på en måte man sjeldent forbinder med denne type utstillinger. 

Noe av dette må nok også tilskrives de to som, for å fortsette lyd-metaforen, har sittet stødig bak spakene: Pedro Gomez Egana og Ane Hjort Guttu. De er begge fra før av ansatt hos KHiO, de kjenner både studenter og prosesser, og har fungert som kuratorer for utstillingen. Åpenbart vellykket, sådan. 

Foran inngangspartiet. Teglstein, mørtel, flaske funnet i murveggen under renoveringen av Kunstnernes Hus Kino. Anna Sofie Mathiasen: «Længe leve den døde murer III», 2020 © Anna Sofie Mathiasen Foto: Istvan Virag

Hviskende motstand

Det første verket møter vi allerede på plassen utenfor Kunstnernes Hus, hvor Anna Sofie Mathiasen har murt opp et ørlite tårn av røde murstein. Gjemt mellom mursteinene finnes også en innmurt flaskeåpning. I en video oppe i utstillingsrommet forklares det at om danske murere ikke var fornøyde med forholdene under sitt byggearbeid, ble det noen ganger murt inn en slik flaske høyt oppe på veggen. På denne måten skulle de mystiske lydene av vinden i flaskene hjemsøke beboerne, og minne dem om murernes stille protest. 

Denne poetiske og småmusikalske protestmåten ble kalt for en «død murer», og Mathiasen har videre skapt et emblem i de døde murernes minne. Her kan man skimte protestånden og hyllesten av den stille og fredelige motstanden. 

Protestånden finnes også i Qi Tans "A Woman Turned Into A Garden", som gjennom flytende, veggmonterte tegninger forteller en abstrakt historie om miljøpolitikk og naturforvaltning i det kinesiske samfunnet. Tegningene er tidvis både vakre og historiefortellende, men har kanskje noen vanskeligheter med å formidle de større linjene.

Peter Dean forteller stille om seg selv og naturen i det tredelte verket «Å tenke som et fjell». Peter Dean: Å tenke som et fjell (Tvergastein 2019), møbelkopier av resirkulert materiale, 2019, © Peter Dean Foto: Istvan Virag

Det nære narrativet

Et annet tydelig gjentagende element i utstillingen, er det intime filmspråket. Rolige rytmer og stemmer drar det kroppslige med inn i verkene, og gjør dem til en del av det hele. Dette gjelder kanskje spesielt for Viktor Pedersen, som i verket "J  e  g er mangfoldig" har avlet frem bakterier fra egen kropp, animert dem gjennom video, for så å hviskende reflektere rundt hvorvidt disse er med på å utfordre grensene for hans egne identitet. Det hele er både ekkelt og fascinerende på samme tid.

Emilie de Rohan Birkeland: «View Of An Interior», HD video, 2020 © Emilie de Rohan Birkeland. Foto: Istvan Virag

Et annet verk som virkelig går inn det intime er Emilie de Rohan Birkelands "View of an interior".  Her ser vi en fremstilling av et dukkehus - et familiært tablå, men likevel ukjent. Vi blir kikkere inn i det innerste, og plutselig byttes dukkerommet ut med naboleiligheter. Vinduene blir ekte, og uhyggen brer seg over situasjonen. Birkeland leker med en slags naivitet; en form for blanding av nysgjerrighet, skam og bortforklaring i møte med det forbudte. Det fungerer som en godt balansert cocktail. 

Inn i denne gruppen, om enn i et annet medium, kan man også innlemme Cara Liens maleri "How Overcome Loneliness And Enjoy Your Own Company": en voldsom intimitet preger både tema og uttrykk, og maleriet speiler både selvbeskuelsen og voyeurismen fra Birkelands film, dog i en absurd sammensmeltning. Lien kan i alle fall sies å ha funnet en frisk tilnærming til "Female Gaze"-tematikken.

Sahar Seyedian har laget et fragmentert, men slående verk i «Walking Through Destination». Det er basert på historien om en dødsdømt aktivist som rømte til fots gjennom ørkenen. Sahar Seyedian: «Walking Through Destination», kull, bomull, akrylmaling, blekk, ullgarn, 2020 © Sahar Seyedian  Foto: Istvan Virag

Det er flere andre gode verker gjennom utstillingen, og selv om noen få faller litt igjennom, oppleves flertallet både som umiddelbare og imøtekommende. I tillegg har studentene laget et kollaborativt rom for fremføringer, og performance-programmet er fyldig. Alt i alt fremstår utstillingen både dyptgående og tilgjengelig, og den trenger ikke rope høyt for å oppnå det. 

Det kan ikke sies om alle avgangsutstillinger. 

Håvard Holmefjord

Hold deg oppdatert med vårt ukentlige nyhetsbrev.