fbpx Ensomhetens melankoli

Ensomhetens melankoli

Roald Sivertsens utstilling «Intervall» består av malerier og akvareller (til venstre). I bakgrunnen maleriet «Tre» med en gul blomsterbukett som får maleriet til å skille seg ut. © Roald Sivertsen – Foto: Galleri Semmingsen
Roald Sivertsen sier maleriene hans «tar utgangspunkt i direkte observasjoner fra hverdagen». Så enkelt er det selvfølgelig ikke.

Roald Sivertsen: Intervall
Galleri Semmingsen, Oslo
23. juli – 16. august 2020

Roald Sivertsen lager ladede bilder som er fascinerende på en særpreget måte. De er stillferdige og dempede i sitt uttrykk. Fargeskalaen er jordbundet, og lyset er dunkelt. De få menneskene vi ser er ansiktsløse og i beste fall konsentrert om noe utenfor bildet: En (hodeløs) person vender ryggen mot bordet og ser ut av vinduet. Et par sitter i hver sin stol i bildets ytterkanter med en tom stol mellom seg. De få gangene figurene fremstilles i helfigur er ansiktet skyggelagt. Flere av figurene er nærmest spøkelsesaktige. Så har da også ett maleri fått tittelen «Ghost».

«Shadowland» er utstillingens mest foruroligende maleri. Bak til venstre sees utstillingens mest makabert-humoristiske bilde, «Hesteføtter» (2017), av et par bein med masketøfler. «Utsikter» henger i midten. © Roald Sivertsen – Foto: Galleri Semmingsen

I det mest urovekkende bildet, «Shadowland», ligger to mennesker under en enkel, sammenleggbar seng. Hvorfor de ligger sammenkrøpet under sengen inni hjørnet er uvisst, men det er enkelt å forestille seg at de ligger der for å gjemme seg fra noe eller noen som truer dem. Den ene har lagt hånden over bakhodet som for å beskytte seg. Den andre viser bare en arm og to føtter. Ved siden av hovedmotivet legger fremstillingen vekt på de enkle omstendighetene. Veggene er uten bilder, madrassen er slitt. Det hele er håpløst grått. Detaljene er så vidt penslet frem. Noen få hudflekker og en krok på veggen skaper undertrykt dramatikk. Følelsen av uro er mesterlig fremstilt.

Roald Sivertsen: «Klaff» (2020), 165x200 cm, olje på lerret. © Roald Sivertsen – Foto: Roald Sivertsen / Galleri Semmingsen

Roald Sivertsen (født 1981) behersker sine virkemidler. Han er tilbakeholden i detaljeringen. Lyset varieres etter motivets behov, fra høyglansede reflekser i bordplaten til et ugjennomtrengelig mørke i enkelte bakgrunner. Den begrensede fargeskalaen understreker tomheten. Da blir (i denne sammenhengen) en uventet effekt, som de gule blomstene og bildene på veggen i maleriet «Tre», desto mer virkningsfullt. Fargen får meg til å stoppe opp og se litt nøyere. Det er da jeg legger merke til at det er tre asjetter på bordet, men fire stoler rundt bordet.

Roald Sivertsens bilder er fulle av undertrykt drama. De konfronterer oss med alt det vi ikke ønsker å bry oss om i hverdagen: De anstrengte forholdene og det uuttalte savnet. Lengselen etter noe annet utenfor og bortenfor leiligheten du oppholder deg i. Tomhet og ensomhet. Hvem skulle tro at noe så trist kunne være så forbausende vakkert?

Roald Sivertsen: «To og to» (2020), 50x70 cm, olje på lerret. © Roald Sivertsen – Foto: Roald Sivertsen / Galleri Semmingsen

Gitt den tiden vi er i, når koronapandemien har blusset opp igjen i Norge, kunne det vært fristende å knytte bildene til koronaisolasjonens ensomhet. Men det ville vært en forenkling som tvinger bildene inn i en formel. Roald Sivertsens malerier har et videre perspektiv enn som så. Uten å si noe konkret og direkte avdekker de en grunnleggende, eksistensiell angst. Her ser vi konsekvensene av det moderne menneskets opplevelse av fremmedgjøring. 

Utstillingstittelen «Intervall» peker på mellomrommene og pausene i det hverdagslige. Og det stemmer jo. Disse ladede maleriene viser nettopp det som eksisterer mellom, før og etter noe annet og mer betydningsfullt.

Roald Sivertsen: «Utsikter» (2020), 50x60 cm, olje på lerret. © Roald Sivertsen – Foto: Roald Sivertsen / Galleri Semmingsen

Utstillingen rommer også fem akvareller på papir. Det er enkle motiver, en død fugl, en mugge sett fra fire sider, et brett med egg, og halvspist mat på en tallerken. I motsetning til de hovedsakelig mørke og dystre maleriene, er akvarellene lyse. De har sin selvstendige verdi, men de føyer seg like fullt inn i den grunnleggende stemningen av et kommunikativt tomrom, av en lengsel etter noe betydningsfullt. Det er ikke rart at galleristen rapporterer om engasjerte publikummere og en ladet stemning i lokalene.

lars@elton.no

Stikkord

Hold deg oppdatert med vårt ukentlige nyhetsbrev.