Åpent og lekende i skjæringspunktet mellom det vakre og heslige

«Åpent (istedenfor stengt)» og 
«Fabrikken» - en utstilling om Vestfos Cellulosefabrik»
Vestfossen Kunstlaboratorium
Står til 20. september 2020

Alt fra Morten Viskums private samling

Vestfossen Kunstlaboratorium kastet seg straks rundt og var blant de første som annonserte at de skulle holde åpent sommeren igjennom. Lokalene ble fylt av bidrag fra 39 kunstnere, fortrinnsvis norske, fordelt over fire etasjer. Deler av utstillingen er et gjensyn med arbeider som har inngått i tidligere utstillinger. Nå har vi i flere generasjoner vent oss til å vektlegge kunstutstillingers aktualitet fremfor alt annet. Aktualitet er imidlertid et aspekt ved utstillinger som blir mindre viktig enn vekten på kvalitet, når tempoet i aktiviteten synker slik vi har opplevd det denne sommeren. I tillegg er det blitt vanskelig å lage utstillinger som krever mange og store innlån som krever transport over landegrensene. Det har ført til at interessen for lokalt produsert kunst har økt. Om det blir en varig trend gjenstår å se. 

Tett på Joseph Beuys

Det kunstneriske høydepunktet i utstillingen er, som allerede nevnt, en bred presentasjon av Jørgen Dobloug (1945-2018). Han var i levende live en gåtefull kunstner med bakgrunn som en av de elevene som sto Joseph Beuys nærmest i årene han bodde og arbeidet i Düsseldorf på 1970-tallet. Få har som Dobloug skapt bilder som formidler et ideal om å veve sammen kunst og liv i lærerens ånd, men Doblougs hentet også impulser fra Paul Klee og COBRA – kunstnerne som krydder. Krydder i den forstand at referansene er tydelige, men på samme tid vridd og vendt på slik at de fremstår som friske og nye. Det resulterte i bilder som er spontane, direkte, intense og lekne. Dobloug maler med humoristisk glimt i øyet bilder av ansikter som forvandles til abstrakte mønstre og som veves inn i en stram bildearkitektur av sirkler og kvadrater.

Mangler kontekstualisering

Vekselspill mellom lek med form og temaer som utfordrer eksistensielle spørsmål, er to linjer som går igjennom hele presentasjonen. Et lite utvalg av Joronn Sitjes (1897 – 1982) malerier har en spontanistisk malerisk umiddelbarhet som fenger, men skildringene av motiver fra hennes liv som kunstner og plantasjeeier i Kenya, krever en kontekstualisering som her uteblir. Dette er bilder som går rett inn i en aktuell diskusjon om fremstillingen av andre kulturer, av raser og økonomisk utnytting. Disse aspektene har ennå ikke har vært tatt opp i forhold til Sitjes kunst. 

Så blodet spruter

Ellers er ikke Viskum den som viker unna å ta debatt på strak arm. Østerrikeren Hermann Nitsch orgiastiske kunst med spor av blod sprutet ut over lerretet knytter an til korsfestelse og frelsesmotivet i kristen kunst. Forankringen i etterkrigstidens abstrakte maleri er så sterke, at for mange drukner nok et dypsindig innhold i en spontanistisk form. I Ari Behns maleri er det er ikke grenser for bruken av voldsomt oppdrevne effekter enten det gjelder bruken av ord eller farger. Ut fra en vilje til å kle sine innerste tanker nakne, føyer det (Behns uttrykk) seg inn i en tematikk der det selvbiografiske blir materiale for et arbeid i krysningspunktet mellom litteratur og bilde.

Maks spenning i øverste etasje

Spenningen mellom det skjønne og det heslige, det harmoniske og disharmoniske som preger utstillingen samler seg til en klangfull avslutning i den fjerde etasjen. Her får malerier i store formater av Bjarne Melgaard spille førstefiolin i selskap med kraftfulle arbeider av Ida Ekblad og Rose Wylie – med en fantasieggende og skrekkfylt monster signert Erik Tidemann som samlingspunkt. Fredrik Værslev og Matias Faldbakken fremstår i dette selskapet som representanter for et dempet og ettertenksomt uttrykk.

De som besøkte utstillingen innen den 2. august, og så utstillingen av designprodukter fra firmaet Krafted, fikk med seg en resirkulering av et i utgangspunktet kortvarig evenement (som skulle vært avsluttet 8. mars). I presentasjonen har Lars Ernst Hole, mannen bak Krafted, laget tre installasjoner som hviler på en designfilosofi der bærekraft, håndverkskvaliteter og materialkvaliteter utgjør grunnmuren. Et bidrag som antyder at Kunstlaboratoriet med fordel kan slippe til både design og kunsthåndverk fremover i tid.  

Mangler noen svar

Da Morten Viskum kunne åpne sitt kunstlaboratorium i 2003, var det kulminasjonen av en idé om fabrikken som det ideelle utstillingslokalet. Dette var alle kuratorers våte drøm i 1980-90-årene. I avindustrialiseringens kjølvann ble tomme fabrikklokaler over hele den vestlige verden, fremstilt som fremtidens ideelle miljø for kunstutstillinger. Nytt av året er en kulturhistorisk utstilling om Vestfossen cellulose fabrikk som ble stiftet 1886. Papirfabrikken ble nedlagt i 1976. Utstillingen gir et levende inntrykk av fabrikkens historie og menneskene som har vært knyttet til den, gjennom fotografier og gjenstander, men det mangler en dimensjon i den; historikken bak hvorfor lokaler spesialdesignet for en bestemt type industrivirksomhet, ble oppfattet som den ideelle ramme om kunstutstillinger. I en tid der nettopp refleksjon over institusjoners egenart står i fokus, er det på sin plass å føre inn sin egen historie som en dimensjon i virksomheten.

Øivind Storm Bjerke